Kongen er tilbake!

Godzilla – Regi: Gareth Edwards – Warner Bros. / Legendary Pictures / Disruption Entertainment / Toho Company – 2 t. 03 min.

_KF14095.DNG

Nei, det er ikke Bryan Cranston det er snakk om, men Godzilla. 16 år har gått siden Roland Emmerichs lunkne Godzilla og nå er monsteret sulten på noe mer. I 2014 returnerer kongen gjennom nykommerregissør Gareth Edwards. Ved hans storslagne visjon tar han alt som gikk galt i 1998 og feirer beistets 60-årsjubileum med en nervepirrende, mektig, spennende og tøff omstart av franchisen.

En forferdelig ulykke på et atomkraftverk i Japan fører til en fullstendig evakuering. 15 år senere greier ikke professoren Joe Brody (Bryan Cranston) å gi slipp på hva som hendte der, da han er sikker på at ulykken var fremkommet av noe dypt under bakken. Noe levende som gav ut et signal. Med hjelp av hans sønn Ford (Aaron-Taylor Johnson), som tar over hovedrollen, lærer vi at myndighetene siden 50-tallet har holdt på en hemmelighet som involverer en fare større enn de noensinne kunne forestille seg.

Filmen har dessverre flere problemer med karakterene. Et par poengløse karakterer, Elizabeth Olsen er helt grei og Aaron-Taylor Johnsen er dønn kjedelig. Hvorfor ikke valget falt på ha Breaking Bads Bryan Cranston til å bære showet vet ikke jeg, da det er han som skinner mest. Ken Watanabe er god, selv om han fort blir den asiatiske stereotypen og vi blir litt lei av å se ham gispe av skrekk. Sally Hawkins føles ut som hun ble lagt inn kun for å ha en kvinne blant forskerne.

Det filmen vinner på er resten. Til pumpende toner fra Alexandre Desplat (med noe hint av Gyorgi Ligetis musikk fra 2001: En romodyssé), imponerende effekter, gode actionscener og et orgasmisk lyddesign bringer de Godzilla til live, større og bedre enn noensinne. Selv om det er noen ujevne spenningskurver som går i hytt og pine er underholdningsverdien på topp og det var friske løsninger på hvordan de utviklet plottet og hvordan alt avsluttet. Filmen har et nostalgisk forhold til monstersjangeren og med klare referanser til de japanske filmene som vil glede fangruppene.

Gareth Edwards viser med denne filmen at han har stålkontroll. Det er en stor skala ved filmen og et frafall fra tidligere cheesyness har blitt erstattet med en støvete og realistisk omstart av franchisen. Edwards pirrer nysgjerrigheten vår ved å stadig utsette farene, hinte til monsteret på samme måte som Spielberg gjør i Jurassic Park, og bygge opp til ødeleggelsene med et stødig og skremmende grep.

Dette er en sommerblockbuster med flere problemer i karaktererene og noe av den dramatiske strukturen, men som gjennomfører en sabla god monsterfilm til punkt og prikke. Er dette en suksess? You’re God(zilla) damn right!