Hayao Miyazaki, kjent for sine vakre og fantasifulle eventyr-filmer, er nå 82 år gammel. Mange år med fantastiske filmer som Spirited Away, Howl’s Moving Castle, Princess Mononoke og mye mer har ledet til dette punktet. Han gir oss det som ser ut til å være hans siste film med Gutten og Hegren, en film som nesten føles som kulminasjonen av et helt liv med film.
Gutten og hegren, foregår under andre verdenskrig, og tar for seg historien om en gutt (Mahito) som flytter til landet med faren sin etter at moren dør en tragisk død. Mahito er traumatisert og hjemsøkes av morens død, både gjennom syner og at den nye stemorens utseende er slående likt hans døde mor. Nysgjerrigheten til Mahito øker over rare ting som foregår på det nye området han bor. Alt fra et mystisk tårn og en gråhegre som har økende snåle møter med ham. Det er dette tårnet og denne hegren som leder han inn i det som ser ut som en helt annen verden og et uforventet eventyr.
Visuelt sett er Gutten og hegren på samme, forventet nivå som tidligere Studio Ghibli-filmer. Den er simpel men vakker, rar men søt, og vennlig men intens. Dersom man er glad i forskjellige søte skapninger Miyazaki ofte har med i filmene sine, så skuffer ikke denne heller. Samtidig så er det skremmende skapninger og scener, med en slags barndomsmareritt-følelse i seg. Filmen lever godt på variasjonen sin, nesten for mye. Den kommer nemlig med utrolig mange forskjellige idéer, både fra et visuelt standpunkt, men også i selve fortellingen. Til en viss grad oppleves det som litt vel overveldende, og man kan falle ut av det som foregår. Samtidig er det forståelig at Miyazaki ønsker å pakke mye inn i denne filmen, der det ser ut til å være hans siste.
Dette preges filmen av, tanken av at det er hans siste. Scener hvor det er åpenbart at fortelleren har tenkt mye på hvor intimiderende det føles å gå inn i noe så mystisk som døden. En tydelig refleksjon over hans egen dødelighet. Mahito møter mange situasjoner hvor han er modig og enten reiser til en ny plass han ikke vet noe om, eller går inn i rom hvor han vet han vil møte farer. Vi ser han i mørke rom, “liminal spaces”, og på dørstokken til en ny fiende. I tillegg reflekterer filmen etter hvert på det å la fortiden gå for å la framtiden komme. Det er spesielt at denne moralen kommer i Miyazakis siste film, der man hadde forventet at han bare sitter igjen med fortiden sin, framfor mye fremtid. Den tanken av at verden fortsetter uten ham; uten at han lager flere filmer; at det har vært en vakker reise, men verden klarer å finne mer som er vakkert, andre steder.
Selv om Gutten og hegren i seg selv er en storslagen, episk, fantasirik eventyrfilm, så er det umulig å ignorere preget av at det virkelig føles som et farvel. Filmen får en større emosjonell innvirkning på grunn av det, og når rulleteksten for siste gang viser “skrevet og regissert av Hayao Miyazaki”, så kan man forvente… bittersøte tårer. Spesielt når dette er enda en film av han med vakker pianomusikk i bakgrunnen. Gutten og hegren er potensielt ikke for alle, men om man allerede er en tilhenger av Miyazaki så koser man seg mest sannsynligvis med denne også.
"Gutten og hegren" regissert av Hayao Miyazaki. Med: Soma Santoki, Masaki Suda, Aimyon, Yoshino Kimura og Ko Shibasaki. Spilletid: 2 timer og 4 minutter. Land: Japan. Aldersgrense: 9 år. På kino: 24. november.
