Paradis: Håp – Regi: Ulrich Seidl
Skrevet av: Martin T. Johannessen
Feite unger på en camp der de skal slankes: Deprimerende i seg selv. Paradis: Håp er tredje film i Ulrich Seidls Paradis-trilogi – en filmtrilogi som mest av alt virker å ha mistet troen på menneskeheten.
Lange tagninger, totalbilder, noen vil kalle det europeisk. I likhet med Roy Anderson (Du Levande) virker regissør Seidl å ha forelsket seg i dypfokus-estetikken. Dette gjør at de virkelig ubehagelige situasjonene i filmen blir enda litt mer ubehagelige, og betrakteren tvinges gang på gang til å bevitne stillestående og nedverdigende enkeltskudd. Hva vi skal føle for karakterene er ofte usikkert, og en scene der en gammel lege snuser på ei ung bevisstløs jente tydeliggjør filmens ambivalente formspråk.
Alt dette er greit. Det er nemlig nevnte som gjør Paradis: Håp til en interessant film. Sjelden føles handlingen forutsigbar og tilskueren må hele tiden jobbe med materialet filmen presenterer. Filmtittelen er nemlig et skalkeskjul, vi må dykke dypere, her finnes verken paradis eller håp.
Dessverre er tematikken i Paradis: Håp litt lite hardtslående sammenlignet med førstefilm i trilogien, Paradis: Kjærlighet. Sistnevnte tar et samfunnsproblem på kornet, tematikken føles original, og portretteringen av sexglade turister i Gambia oppleves som mer aktuell enn portretteringen av unger på fatcamp i Tyskland. Begge filmer har komiske poenger ved seg, men komikken i Paradis: Håp føles likevel mer tilgjort og lettere å svelge. Det gjør rett og slett litt vondere når man ler av feite damer som utnytter svarte menn i Gambia, enn når man ler av feite unger som løper rundt i en gymsal. Og det er når det gjør vondt regissør Seidl viser seg fra sin beste side, når du ikke klarer annet enn å le fordi det du betrakter er så jævlig usmakelig.
Paradis: Håp er en ubehagelig, men bra film. Dessverre føles aktualitetspoenget litt utdatert.
Filmen kan sees på Kosmorama på følgende tidspunkter:
☆17.04.2013 – 17:00
☆19.04.2013 – 21:00
