«John Wick: Chapter 2» – Keanusanssen er i fullt gir

Han er skuespiller, han er nasjonalhelt (selv om han er kanader), han er et meme, han er fantastisk. Han er Keanu, og for første gang siden 1999, ser det ut som han virkelig har funnet noe som fungerer. Enda en gang er han i storform, både bokstavelig og metaforisk, som han hopper, vrir, sloss og faller som en helt og etterlater seg mer lik enn det som egentlig er innafor.

Vi begynner hvor vi sist slapp av. Han har hevnet drapet på hunden kona hans etterlot hans, og tatt med seg ned et helt russisk kartell i slengen. Han har også fått seg ny hund, og du kan nesten gjette hvordan plottet i denne filmen begynner å rulle også.

Neida, jeg kødder. Denne filmen fortjener mer respekt enn som så. De har lagt det manipulative dyre-mordet bak seg, og heller bestemt seg for å bygge videre på den mystiske mythosen bak leiemorderverdenen og «The Continental».

Uten å gå inn mot benet, så kan man si at Wick setter seg fast i en situasjon han ikke kan snu vekk ifra da en gammel kollega møter opp på døra hans, som setter han imellom flere forskjellige drapsmenn du ikke vil ha noe med å gjøre, alt i fra et nettverk av uteliggere, til en døv kvinnelig femme fatale og en følelsesladet tidligere bekjent livvakt, til rett og slett hver eneste leiemorder i hele verden. Wick har virkelig tråkka i salaten denne gangen.

Den første John Wick imponerte stort som en actionfilm. Den kastet vekk de kompliserte plottene, og optet heller for å gå enkelt men mystisk. Men kanskje enda viktigere, de bestemte seg for å sky vekk ifra den grusomme uoversiktlige klippestilen popularisert i filmer som Bourne og Taken-Trilogiene. I John Wick universet får du det du ser. Stuntarbeidet er fantastisk, og flere handlinger har faktisk rom for å skje innenfor samme komposisjon. Noe som skaper en mye mer imponerende, orienterende og intens stemning. Jeg lukter at dette er på vei mot å bli standarden for moderne action film.

En av de aller mest interessante aspektene av den forrige filmen var hvordan under en ufattelig lettfordøyelig film, lå det en stor mystisk verden vi bare fikk en smakebit av. Det virker ikke som verden vi lever i, men heller som en verden kontrollert av leiemordere og kriminalitet. Gullmynter er valutaen, men vi forstår fortsatt ikke hva verdien på disse myntene er, bare at Wick har en hel bråte med dem. Vi vet disse myntene var i bruk til forskjellige tjenester, slik som lik-opprydning, baby-sitting (les: body-sitting) og hvitvasking av biler.

I Chapter 2 får vi mer innsikt inn i verden. Det er ikke bare New York, men hele verden som ligger under dette samme regimet, hvor leiemordere virker å ha sin egen fagforening og et komplisert internettsystem, med hauger av ansatte som driver med kassaoppgjør og telefon-sentralbord i kjellere. Universet som vi fikk en liten smakebit på i forgjengeren ekspanderes stort, og det virker som om det er hva filmen har fokusert på å gjøre. Og de har virkelig klart å sette et realistisk urealistisk preg på denne verdenen.

Men selvfølgelig, som den actionfilmen den er, så er det i bunn og grunn actionen som betyr noe, og filmen innfrir absolutt. Imens den forrige filmen var mer budsjettsbegrenset og liten, er dette en åpen film, med rom for mye mer spetakkel. En kampscene er ikke lenger begrenset til én location, men hver scene får heller sin egen lille verden å leke seg rundt i. Vi går ifra katakomber til undergrunnsbanen til taktopper til speilrom. Scenene er strekt lengre, kulene er mer spredt, blodet flyr lengre. Omtrent alt er skrudd opp to hakk i dette kapittelet.

Denne filmen fortjener mye skryt, og det skal den absolutt få også. Men én ting jeg savnet fra den forrige var den emosjonelle konflikten. Jeg er selvfølgelig glad at vi ikke måtte gå igjennom enda en hundebegravelse, men denne gangen var ikke en like rød tråd som begrunnet alt. Historien gir mening, men drivet og fokusert den forrige filmen hadde har her blitt ofret for å ekspandere universet. Kjøretiden føltes også mot slutten ganske lang, og jeg lurte på om turen noensinne kom til å slutte, selv hvor underholdende det var. Men heldigvis veies dette opp. Det filmen mister på et punkt, veier den lett opp for i de andre.

John Wick Chapter 2 lander for meg kvalitetsmessig på omtrent det nøyakt samme nivået som forgjengeren, som er mer enn hva jeg forventet. Filmen gjør nøyaktig det en oppfølger skal gjøre, den gjør alt større og mer spennende, og man merker virkelig hvor mye litt mer penger i budsjettet kan gjøre. Vi er så vidt kommet inn i det nye året, men jeg er ganske så sikker på at denne filmen allerede kan krones som en av årets aller stiligste actionfilmer, som virkelig er et must for hver en action-buff. Keanu-sanssen har for fullt begynt.

John Wick: Chapter 2 - Regissert av Chad Stahelski, skrevet av Derek Kolstad, med; Keanu Reeves, Ian McShane, Peter Stormare, John Leguizamo. Spilletid: 2 t 2 min. Nasjonalitet: USA. Premiere: 10.02.17.