«Los Bando» – Et musikalsk rot, men et gledelig et

Jeg husker selv ungdomsskoletiden da musikk var alt for meg. En kompis og jeg spilte musikk daglig i kjelleren hans. Jeg spilte trommer, han spilte gitar. Vi spilte punk. Skrev sanger om dop og sex. Musikken var ikke god, og ingen av oss var egentlig noe særlig flinke. Men det gikk helt fint. Vi koste oss, vi lagde demoer, og ønsket om å spille foran et publikum. Vi trodde aldri vi kommer til å bli verdens beste artister, men på dette punktet i livet, så hadde vi ingenting å miste på å prøve. Og dette er nøyaktig det Los Bando viser frem.

Grim og Aksel er bestevenner. De spiller i et two-man band, og deres aller største drøm er å opptre på – og vinne – NM i Rock (les:UKM) i Tromsø. De har sendt inn en demo, og midt i en øving får de meldingen; de er kommet med på NM. Drømmene går i oppfyllelse, og nå er alt de må gjøre å fikse seg en sjåfør som kan kjøre dem fra Helgøya i Buskerud, den strakeste vegen via E6 til Tromsø.

Før de drar får vi vite at Grim har sin tvil i om å opptre konkurransen. Vi hører at Aksel har en grusom stemme, og ser at Grim har gjennomgått sangene de spiller inn med autotune for å gjøre det i det hele fordøyelig. I frykt om å konfrontere Aksel klarer Grim å overtale han til å verve inn en bassist til gruppa. Etter en laber audition med hele én i oppmøte, ender de om å med å verve 9-år gamle Thilda, og vipps er de et steg nærmere å bli til Honningbarna.

Nå er det bare for bandet å komme seg opp til Tromsø. Men som det hardbarka bandet de er, så er ikke fly en mulighet. Her skal det en roadtrip til. Og med de 5000kr de har liggende i «bandkassa» si klarer de å verve den lokale rebelske rallytøffingen Martin. Han «låner» sin brors «jesus-van», og plutselig er vi med tre tenåringer og en 9-åring på en problemfylt biltur over halve landet.  Dette er ikke uten innspill av både bryllup, politijakt, karaokebar og en tur innom The Hammer, spilt av selveste Hank Von Helvete fra Turboneger.

Herifra er det litt vanskelig for meg å gå frem. Under visningen av filmen opplevde jeg en virkelig dualitet i hva filmen fikk meg til å føle.

Målgruppa til filmen er ungdommer, om ikke til og med tweens og barn. Filmen er som regel ekstremt tøysete, så klisjefylt at det er ubehagelig å se på, handlinger skjer uten at de egentlig gir mening. Mennesker oppfører seg på totalt absurde måter og dialogen er til tider ufattelig unaturlig. Elementer virker rett og slett bare tilfeldig kastet inn og knyttet fast til skuta med en kjerringknute. Ting står i spenn, og jeg våger en seer til å se denne filmen uten å på mer enn et punkt fundere over hva en faktisk ser på.

Men på den andre sida, så engasjerte filmen meg klart. Hovedbeskjeden i filmen er å følge drømmen selv hvor vanskelig det kan være. Den handler om vennskap, benektelse av følelser og gleden av musikk. Og alt dette traff meg. Jeg skal ikke si at tårene trillet, men jeg følte spesielt filmens klimaks varme sjela. Selv med visse ekstremt teite sekvenser, følte jeg virkelig skjermen overfalle meg, og jeg satt med en sterk kinofølelse.

Selv om dette er en film der det umulige skjer, manuset føles teipet sammen, dialogen er på nivå av et barneskole-regissert skuespill, og klisjeene bare baller på seg, så var dette en film jeg rett og slett ikke klarte å irritere meg komplett over. Filmen er koselig, den har hjerte, den har emosjonelle øyeblikk, og skinner av ren kinofølelse. Jeg kan ikke si at dette er en god film, men jeg kan heller på ingen måte si at kinoturen er bortkastet. Selv om Los Bandos veiver med armene i hytt og pine, så treffer fortsatt pulsen med fingrene når det kommer til det.

Los Bando - Regissert av Christian Lo, skrevet av Arild Tryggestad, med; Nils Olav Oftebro, Jonas Oftebro,Tage Hogness, Jakob Dyrud og Tiril Marie Høistad Berger. Nasjonalitet: Norge. Lengde: 1 t 33 min. Premiere: 16.02.18