Minimalen Kortfilmfestival 2015

Jeg har var på Minimalen i helga, og det kan merkes at de har drevet med det her tjuesju år på rad nå.

Minimalen har blitt stelt i stand i Trondheim siden 1988, og er en festival som fokuserer på de individuelle filmskaperne og hva de kan tilføye filmkunsten. Festivalen er grovt sett delt inn i tre deler – Norske og nordiske konkurranser, internasjonale panorama, og spesialprogrammer. Denne festivalen er ulik alle andre, for det er i stor grad filmskaperens evne til å legge igjen et fotavtrykk som gjelder. Det er ikke teknisk finesse, eller en evne til å fortelle en historie som nødvendigvis er det viktigste (selv om det selvfølgelig er et pluss). De unge og fremadstormende får muligheten til å vise hva slags potensiale de har og etablerte filmskapere som viser frem noe annet enn vår samtids gjenfortellinger får vise frem sine unikum.

Dette er andre gangen i livet mitt at jeg er med på en kortfilmfestival, og jeg har forelska meg i formatet. Det som er så fantastisk med kortfilm er at det har så mye potensiale. Jeg har lært at det har potensiale til å fortelle mye mer enn en spillefilm.

Når jeg ser en kortfilm – får jeg kastet noe jeg ikke helt forstår i fjeset. Det er ikke tid til få fortalt hva det er jeg skal se, hva jeg ser eller hva jeg har sett. Kortfilmen setter i gang en prosess som jeg i stor grad må ferdig-prosessere på egenhånd. Det fungerer som en katalysator, hvor jeg er nødt til å jobbe med, og forme produktet sjøl. Kall det gjerne et samarbeid mellom filmskaper og tilskuer.

Minimalen ga meg en plutselig innsikt – jeg tror kortfilm for meg er en reinere kunstform enn lengre film. (Grunnen til at jeg bruker ordet ”tror” er rett og slett fordi jeg ikke helt veit hva jeg snakker om. Jeg veit egentlig ikke om jeg i det hele tatt bruker de riktige ordene.) Da jeg satt i den ganske ensomme og kjølige foajeen på Nova-kino tidlig torsdag formiddag og noterte, innså jeg plutselig hva jeg har fått ut av Minimalen; jeg har faktisk fått en mening om hva kortfilm er for meg.

Kortfilm er blitt en veldig subjektiv greie for meg, det har blitt en måte å forankre meg sjøl i filmkunst. Jeg kan bruke egne erfaringer og ideer til å skape en film om til noe som i større grad blir mitt. Bygge opp et eget univers, på sett og vis. Det er som om jeg aldri får den usunne tilfredsstillelsen jeg egentlig ikke trenger, men virkelig begjærer. Jeg må finne frem til den tilfredsstillelsen sjøl.

Det var dessverre ikke alt jeg fikk sett, men det jeg fikk sett var upåklagelig. Noen av høydepunktene for meg var Kortfilmene Hear no Evil og Amasone. Hear no Evil er en film som utrykker den rå kraften i en ballettdanserinne. Den viser hvor kraftfulle kroppslige uttrykk er, filmen akkompagneres av en hardtslående elektronikalåt som virkelig setter prikken over i-en. En ren film i sort-hvitt med én lyskilde. Amasone skildrer et umulig vennskap. Jeg veit ikke helt hva det er med denne filmen som grep så godt tak i meg. Det er en slags ung seksualitet og kroppslighet som i bunn og grunn underbygger en følelse av sterk tilknytning og vennskap. Det er som om disse jentene egentlig skal være nær hverandre, men kan ikke. Det er også et slags spill mellom sort og hvitt, godt og ondt, som jeg ikke helt forstår, men som er skikkelig spennende. Det virket som om jeg var med på noe stort og vakkert, men allikevel banalt.

Et annet høydepunkt for meg var en Masterclass med Jens Assur, som viste sin førti minutters kortfilm: Hot, Nasty Teen. Hovedkarakteren i filmen er en av Sveriges mest kjente profiler, den gode, gamle barne-tv onkelen som alle er så glad i. For å vise frem at de snille gamle mennene også kan være fæle, brukes han i rollen som den pedofile halliken i hovedrollen. Karakteren hans har et stort nettverk av eldre, kåte menn som også gjerne vil ha en bit av ei jente han har klart å huke til seg. Filmen stiller viktige spørsmål og vi får servert en annen vinkling på hele denne problematikken – hvordan er egentlig de eldre mennene som gjør dette? Hvorfor gjør de dette? Hvem er de? Hot, Nasty Teen var en vanskelig, men nødvendig slice-of-life film som jeg satt skikkelig pris på.

Den 27ende Minimalen er dessverre over for nå, men det er absolutt ikke min siste visitt. Denne festivalen er et helt fantastisk tilskudd til filmkulturen, og til alle som har lyst til å lage uavhengig film. Minimalen er et springbrett for norsk og nordisk film som ligger i fronten, det er hit man drar hvis man vil se hva som kommer til å skje fremover i norsk og nordisk film. Minimalen har også gitt meg muligheten til å finne ut hva kortfilm egentlig er for meg, og at det er utelukkende positivt å ikke få alle svarene. Jeg takker for en fantastisk festival, og gleder meg allerede til neste gang.

Fredrik Johansen

Kommer fra et bittelite sted som heter Årnes. Bor nå i Trondheim og studerer filmvitenskap ved NTNU. Har etterhvert forstått at film, kunst, musikk og god mat er det kuleste (KULtur). Liker ting som setter spor.