«Raw» – Møt Justine: Vegetarianer. Veterinær. Kannibal?

All PR er god PR sier de. I alle fall når det gjelder film, og spesielt skrekkfilm. . Blir du fortalt av noen at en film var «jævlig ekkel», så blir man med en gang nysjerrig. Raw er en av de siste filmene som kom ovenfor en sånn blokk med PR. Ifølge samtlige filmnyhetssider skal etter tidlige visninger av filmen på festivaler, folk både besvimte og spydd i salen. Raw virket å være en grusomt ekkel film, med grafisk kannibalisme, blod og gørr. Om dette har vert et resultat av filmens egen PR-kampanje er uvisst. Men det som er sikkert, er at denne filmen var den neste filmen til å sjokkere publikum over hele verden.

Justines (Garance Marillier) alder slår 18, og hun bestemmer seg for å følge i hele resten av familiens fotspor ved å begynne på veterinærhøyskole. Fadderuka (les: helvetesuka) begynner, rommene deres blir rasert, de blir druknet i blod, tvunget til å gå med bleier, du vet, en helt vanlig fadderuke. Men etter vegetarianeren Justine blir tvunget til å spise en rå kanin-nyre, begynner ting å gå for langt. Kroppen hennes reagerer på skumle måter, og etter hvert begynner hun å merke at det eneste som kan slukke sulten en bit av snurre sprett satt inn i henne er rått kjøtt. I første omgang er det råe kyllingfileter som får gjennomgå, før hun begynner å få et øye for det edle røde menneskekjøttet som spaserer rundt henne til enhver tid.

Det er få ting jeg liker bedre enn en skrekkfilm som ser pen ut, og her innfrir regissør Julia Ducournau til det fulle. Kontrasten mellom bekmørk tematikk og lyse bilder skaper skikkelig ubehag. Filmen bygger ganske lenge, og istedenfor å kalle dette en kannibalfilm, vil jeg heller kalle det en coming-of-age film, men innspill av kannibalisme. Fortellingen dreier seg mer om hvordan jente blir til kvinne. Oppdagelsen av blodtørsten hennes kommer parallelt med sexlysten hennes, og det er vanskelig å se vekk ifra at dette egentlig handler mer om å finne seg selv og sin seksuelle identitet på vei ut i det virkelige livet etter 18 år i foreldrenes restriktive kokong.

Rollen til Garance Marillier er sammen med fantastisk musikk og cinematografi det som gjør denne filmen. Hun skaper så mye av ubehaget i filmen alene med hjelp av øynene sine. Det er virkelig fantastisk skuespill, som sammen med filmens andre elementer transfikserer en til skjermen. Man sitter i hvert sekund og venter på at noe skal gå galt, uten å være sikker på hva, mye grunnet det forsiktige og forstyrrende skuespillet hennes.

Og dette ubehaget er det som gjør filmen så god som den er. Filmen i seg selv har veldig få direkte ubehagelige eller virkelig grafiske scener som i seg selv er kvalmende. Dette er ikke horrorporn, bodyhorror eller splatter på måten man gjerne hadde forventet. Dette er en meget effektiv horror/thriller som skaper spenning og ubehag uten å være direkte ekkel.

Lyssetting og musikk skaper ofte store konnotasjoner tilbake til verker av Argento som Suspiria og Inferno, som i tillegg til filmens allerede sterke ubehag og spesielle skuespill gjør dette til en opplevelse utenom det meste. Det grenser nesten mot skikkelig kunstfilm, på den gode måten, og er fortsatt en film enhver horror-fan kan kose seg godt med. Raw er en solid seksuell skrekkfilm. Bare ikke se den med forventninger om å bli sjokkert inn i et koma. Om du bare leter etter noe ment for å være ekkelt, uten veldig mye innhold, anbefaler jeg heller å se Lyst.

Raw - Regissert og skrevet av Julie Ducournau, med;  Garance Marillier, Ella Rumpf, Rabah Nait Oufella. Nasjonalitet: Frankrike. Lengde: 1 t 38 min. Aldersgrense: 18 år. Premiere 28.04.17.