«Richard Jewell» – Oppskrift fulgt til punkt og prikke

2 out of 5 stars

90-tallet var tiåret hvor terrorismen kom innenifra, hvor USA var redde for såkalte militser, amerikanere som ønsket å gå til krig mot sine egne myndigheter. Richard Jewell er overambisiøs og dumsnill, med et dypt ønske om å bli politimann. Etter å ha fått sparken som en «rent-a-cop» for et universitet, ender Jewell opp som sikkerhetsvakt i Centennial Park i Atlanta under sommer-OL i 1996. Han blir kjærlig latterliggjort av de andre sikkerhetsvaktene for hvor overivrig han er, men når han faktisk oppdager en bombe i en ryggsekk snus livet hans på hodet. Han hylles først som en helt, for å ha reddet dusinvis med mennesker. Ting forandrer seg fort når FBI begynner å mistenke at Jewell selv plantet bomben for å få oppmerksomhet, en etterforskning som etterhvert blir fyrt opp av et omfattende mediehysteri.

Hollywood har heldigvis prøvd å finne noen nye oppskrifter de siste årene på hvordan å portrettere sanne hendelser. Noen har gått den mer konservative og patriotiske ruten, som Peter Berg og Mark Wahlberg sitt samarbeid i filmer som Patriots Day og Lone Survivor. På den andre siden av skalaen har vi det mer satiriske og selvrefererende, som I, Tonya og fjorårets Bombshell. Clint Eastwood virker ikke interessert i å finne nye måter å fortelle slike historier på, og det er Richard Jewell sitt største problem. Filmen er tidvis rett ut kjedelig, for det meste forutsigbar og ekstremt formelbasert. Sett bort i fra den alltid sjarmerende Sam Rockwell, gjør filmen ingen innsats i å underholde sitt publikum, med hverken spenning eller noe særlig suksessfull emosjon.

Hovedrolleinnhaver Paul Walter Hauser er atter gang å se som en komisk sørstatsidiot, men denne gangen betraktelig mer sympatisk enn han var i BlacKkKlansman eller I, Tonya. Dessverre er Hauser nesten som en tegneseriefigur å regne, og det blir vanskelig å ta ham like seriøst som Eastwood vil at vi skal. Han gjør ikke nødvendigvis en dårlig jobb, og er av de få i filmen som klarer å portrettere realistiske og virkningsfulle følelser. Det er også virkningsfullt og mektig frustrerende å se uintelligente mennesker la seg så lett utnytte av et råttent system. Akkurat som i Making a Murderer virker det ikke som Jewell vet hvor mye dumt han sier og hvor katastrofalt det kan ende opp å bli. Problemet er at filmen ikke klarer å bestemme seg for hva slags person Jewell er. I det ene øyeblikket er han en innsiktsfull og observant mann, i det neste er han dum som et brød.

Clint Eastwood er blitt mer og mer konservativ de siste årene, og virker å ha dedikert sin svanesang til disse flate inspirasjonsløse filmene som er hverken bra eller dårlige, bare forglemmelige og unødvendige. La oss alle kollektivt ignorere det, og se heller igjen Million Dollar Baby.   

Richard Jewell har ikke noe nytt si, ei heller en ny måte å si det på. Dette er en kompetent film laget av en kompetent filmskaper, med noen gode øyeblikk fra vante og etablerte skuespillere. Men med en såpass lite kreativ og standardisert måte å fortelle historien på, begynner man å undres over hva poenget er. Det hadde vært mye mer verdi å finne i en god dokumentar om hendelsen. Richard Jewell er kvernet ut og ferdigpakket som formelfilm, en sånn tittel folk kommer til å legge i «min liste» på Netflix og aldri se.  

Richard Jewell –regissert av Clint Eastwood; med Paul Walter HauserSam Rockwell, Olivia Wilde og Jon Hamm. Spilletid: 2t 11m. Land: USA. Premiere: 21.02.20. Aldersgrense: 12 år.