Husker du de gamle barnebøkene som hadde en kort tekst på høyresiden og hver venstreside hadde en helt fantastisk, akvarellmalt illustrasjon, som sammen fanget deg inn i en fantasifull verden? Vel, da er Sangen fra havet en film for deg. En animasjonsfilm om de irske sagnene om selkiene; personer som er halvt sel og halvt menneske.
Ben bor sammen med sin lillesøster Saoirse og sin far på en øy i Irland. Deres mor forsvant ute i havet under Saoirses fødsel, som har medført til at Ben og Saoirse har et uvanlig søskenforhold, mens faren har blitt dårlig barnepasser og kun sørger over sin kones død. Bestemoren er misfornøyd og tar dem med hjem til byen for å passe på dem istedenfor. Dette skjer like etter at selene rundt øya begynner å kommunisere med Saoirse, og Ben innser at hun kan forvandle seg til en hvit sel, som leder henne og broren på en magisk reise for å redde vesenene som kommer fra den spirituelle verdenen de har vært i kontakt med.
Denne praktfulle fortellingen gir oss Ben sitt lekne perspektiv kombinert med en gjenfortelling av irske, tragiske sagn, krydret på med rolig, irsk folkemusikk. Dette samspillet er helt vidunderlig, gjennom 2D-animasjon som vekker mange assosiasjoner med akvarellmalerier og de fantasifulle løsningene fra Chihiro og heksene. Fargene er ikke der for pynt, men har tematisk betydning, hvor geometriske former og særegne farger gjentar seg i visse situasjoner og knytter den magiske verdenen med den virkelige verdenen. Karakterer i den magiske verdenen er representasjoner av de i den virkelige, litt som i Trollmannen fra Oz. I Sangen fra havet er f.eks. heksa Macha (som forøvrig er krigsgudinnen i irsk mytologi) også Bens magiske motpunkt for bestemoren, der vi kan reflektere sammenhengen mellom de to, og alle de andre “virkelige” karakterene som har sine motpunkter i den magiske verdenen. Karakterenes reise repeterer subtile elementer (slik som spiraler, alt fra konkylen Ben og Saoirse løper rundt med, til de spiralformede trappene de stadig kommer over) og fremmer psykologiske aspekter ved karakterene og hendelsene. Dette er som en irsk Alice i Eventyrland (og oppfølgeren Gjennom speilet), hvor vi blir bare sittende og måpe over hvor eventyrlig vakkert alt dette er, mens de raser gjennom “the rabbit hole”.
Bortsett fra en musikalscene som så ut som noe svak Disney-imitasjon og scener hvor søskenparet løper rundt med en konkyle, som ikke sees av oss. (En klassisk “blooper” i animasjonsfilmer, hvor de tilsynelatende tar opp et objekt fra lommene, men objektet er altfor stort å få plass der), så er det ikke noe mer å kritisere filmen for. Den er mer eller mindre perfekt. Det er utrolig synd at den kommer så sent her i Norge. Den premierte egentlig for et år siden utenfor disse landegrensene og konkurrerte om Oscaren for beste animasjonsfilm.
Med en helt fortryllende animasjon, et vakkert soundtrack og en lett historie pakket rundt en ramme som forteller om irske sagn, er Sangen fra havet et av årets beste filmer. Jeg vedder på at Hotel Transylvania 2, som har premiere samme helg, kommer til å trekke langt flere barn enn denne, fordi den virker “morsommere”. Nei. Sangen fra havet er unik og hjertevarmende. Den trekker frem de kjæreste barndomsminnene fra barnebok-fortellinger og fengslende tegninger, som trakk barna dypere og dypere inn i historien. Dette er virkelig en strålende, poetisk perle innenfor animasjonsfilm.
Song of the Sea – Regissert av Tomm Moore; skrevet av Will Collins; med David Rawle, Brendan Gleeson, Fionnula Flanagan, Lisa Hannigan.
Spilletid: 1 t. 33 m. Land: Irland, Danmark, Frankrike, Belgia, Luxembourg. Premiere: 30. oktober 2015. Aldersgrense: 6 år
