For 10 år siden kom Cloverfield ut, og det var noe helt eget. Jeg husker jeg så den hjemme da jeg var 13 eller 14 år gammel, og synes det var en merkelig film. Merkelig nettopp fordi den gjorde noe jeg ikke hadde sett noe særlig tidligere. Monster-filmer har vi sett en god del av i mange tiår, men måten filmen holder seg til found footage, samtidig som man knapt ser monsteret, skilte den fra resten. Så når 10 Cloverfield Lane kom ut i 2016, så var det noe jeg måtte få med meg. Var det en oppfølger, var den satt i samme univers, eller var det bare en tilfeldighet at den het hva den het? Filmen viste seg å være en veldig god thriller, og uansett hva folk mener om avslutningen på filmen, så fikk den koblet seg til Cloverfield-universet og gjorde meg veldig spent på hvor vi skulle bli tatt med videre. De hadde vist i løpet av to filmer at monster-filmer ikke trenger å handle om hvem som skaper de største eksplosjonene. Valget om å utforske verdenen som er rammet av et monster-angrep, i stedet for å følge selve monsteret, er noe av det som gjorde et Cloverfield-univers til noe interessant. Under nattens Superbowl overrasket folkene bak Cloverfield da de slapp en trailer for filmen, hvor det ble annonsert at den skulle bli sluppet på Netflix etter kampen. Mission Impossible og Star Wars slapp også trailere, men Cloverfield stjal showet. Så etter kampen ble det leggetid, før man endelig skulle få sett The Cloverfield Paradox ettermiddagen etter.
Mens den første filmen tok for seg et monster-angrep i New York, gikk den andre ned i en bunker uten å fortelle oss annet enn at det var livsfarlig å gå utenfor. Her tar vi turen opp i verdensrommet hvor et mannskap på sju prøver å sette opp en partikkelakselerator som skal klare å skape en ny energikilde til en jord i store problemer. Etter at de endelig har fått den i gang, opplever mannskapet en rekke merkelige hendelser som hverken mannskapet eller filmskaperne klarer å forklare.
Selve mannskapet er fylt med store skuespillere. Daniel Brühl, David Oyelowo, Ziyi Zhang og Chris O’Dowd for å nevne noen, i tillegg til vår egen Aksel Hennie. Men det er få av skuespillerne som faktisk får noe særlig å jobbe med, og det er kun Gugu Mbatha-Raws karakter Hamilton man lærer hvem er. Og da snakker jeg ikke om at hun er den som får tid til å utforske bakgrunnshistorien sin, men hun er den eneste som faktisk er en skikkelig karakter. Etter å ha brukt 100 minutter sammen med karakterene fanget på et romskip, så hadde det vært greit å vite mer enn at Kiel er sjefen, at Mundy har godt humør, at Schmidt er tysk, og at Monk er en brasiliansk lege.
Noe vi derimot lærer om karakterene, er språk-ferdighetene deres. Kina har blitt nøkkelen til blockbusterne i USA. Kun 20 filmer slipper inn i landet per kalenderår, som gjør at Kina nå alene kan bestemme om en film gjør det bra eller dårlig økonomisk. Studioene slenger derfor ofte inn kinesiske skuespillere inn i roller, og får dem til å virke viktig, selv om de som regel ikke er det. The Cloverfield Paradox tar dette til et nytt nivå, ved at alle snakker engelsk til hverandre, bortsett fra kinesiske Tam. Russeren snakker engelsk til tyskeren som snakker engelsk til brasilianeren. Tam derimot snakker kun mandarin, og alle de seks andre snakker mandarin tilbake til henne. Netflix som distribuerer filmen ser ikke en gang på dette som nødvendig, da det flere ganger står “speaking mandarin” på den engelske tekstingen, mens den norske bare står helt blank.
Måten de appellerer til det kinesiske markedet er dog ikke alene grunn til å mislike en film. Et av hovedproblemene til filmen er at den ikke har forstått det filmskapere har fått ropt til seg i mange, mange år: vis, ikke fortell. Det vil si at man i stedet for å starte filmen sin med en nyhetssending som forklarer hvordan man har funnet kuren til kreft, som i I am Legend, så kan man bare begynne rett på den forlatte delen som i It comes at night, og la publikum få tenke seg frem til det selv. Det vil si at man ikke trenger å ha en karakter si: “I want you to say you’re coming back, that you’re not dropping out of med-school after all this time” bare for å forklare til publikum at Blake Lively i The Shallows er en tidligere medisinstudent. Så ikke bruk filmens første 3 minutter på å spørre en av hovedkarakterene om hvorfor hun vil opp i verdensrommet, sånn at hun kan ramse opp alle problemene på jorda! Etter den åpningen snur de aldri, og fortsetter i samme stil filmen ut. Dette fører bare til en veldig irriterende opplevelse, da jeg heller vil se hva som skjer, og lære om ting på den måten, fremfor å bli fortalt alt mulig via dårlig dialog.
I tillegg til at de sliter med å forklare hva som skjer, sliter filmen absolutt med å finne ut hvor historien skal. Den prøver å sjonglere flere sjangre på rad, men enda verre, så klarer den ikke følge hva den allerede har satt opp. Det virker som om manusforfatterne hadde en liste over ting de synes hadde vært kult å ta med i filmen, og så skrevet de inn. Ingenting skjer på grunn av noe annet, det bare skjer. Problemene karakterene må løse blir løst så enkelt av manusforfatterne, at jeg lurer på om de på et tidspunkt ga opp å finne gode løsninger, og heller valgte noe som hadde vært kult eller ekkelt, selv om det ikke gir mening. For det blir vist så mange forskjellige ting, som kun virker å være for publikums del og for å gjøre oss skremt, uten at noe blir forklart senere eller nevnt igjen i det hele tatt. Hva er det for eksempel som skjer med Aksel Hennies karakter Volkov?
Hadde filmen i det minste vært interessant å se på, så kunne man sett forbi et par punkter. Filmer i verdensrommet bør ikke slite med å filme interessant, og en film som Gravity viser hvordan det her skal gjøres. Men Paramount så nok problemet de også, da de skjønte at filmen ikke kom til å bli noe bedre på kino og ga den bort til Netflix, så folk like gjerne kunne se den på PC-en. En kino-opplevelse hadde ikke fikset denne filmen, da kameraarbeidet er så sløvt og kjedelig, og produksjons-designet virkelig ikke er noe spesielt.
Det ble sagt at The Cloverfield Paradox skulle komme med en del svar om Cloverfield-universet, men jeg føler de heller prøver å redde seg selv i fremtiden ved å sette opp flere dimensjoner, så man alltid har svaret: “dette skjer ikke i det samme universet som den forrige filmen, derfor er det ikke et problem.” Og som filmen som skulle koble Cloverfield-universet, så sliter den faktisk med det samme som 10 Cloverfield Lane gjorde. For var det en ting forgjengeren fikk kritikk for, så var det avslutningen som alene knyttet filmen til Cloverfield, mange mente at den ikke hadde trengt å være en del av franchisen. Og det er nettopp dette The Cloverfield Paradox gjør på nytt. Det overrasker meg overhodet ikke at originalmanuset var til en annen film og at de filmet flere scener i etterkant for å få filmen inn i Cloverfield-universet.
Om dere gleder dere til å se Aksel Hennie i nok en film i verdensrommet, så er dere heldige. For hans karakter er i hvert fall underholdende til tider, selv om han står for noen av det mest uforståelige hendelsene i hele filmen. Resten av mannskapet får veldig lite å jobbe med til sammenligning, men selv om de får lite, så er til og med historien sjalu på mannskapet. Alt som skjer føles tamt, og man mangler skikkelig dybde for all handling. De prøver å få ting i gang, men alt bare forsvinner så fort det er nevnt. Det eneste som faktisk virker kompetent i hele filmen er måten den ble markedsført, noe som til gjengjeld var veldig godt utført. Men til syvende og sist kommer den ikke til å bli husket for Superbowl-reklamen, men hvordan den sammen med Bright skremte hele verden fra å se en Netflix-blockbuster igjen.
https://www.youtube.com/watch?v=xOVAA6PWc8E
The Cloverfield Paradox - regissert av Julius Onah, skrevet av Oren Uziel; med Gugu Mbatha-Raw, David Oyelowo, Daniel Brühl, Aksel Hennie. Spilletid 1 t. 42 min. Land: USA. Premiere: 5. februar 2018.
