«Star Wars: The Force Awakens»

30 år etter Imperiets fall og den angivelig tilintetgjørelsen av «The Dark Side», er galaksen enda en gang truet av en faretruende makt. First Order, ledet av en mystisk Supreme Leader Snoke og hans høyre hånd Kylo Ren, tyranniserer utallige stjernesystemer. Tappert kjemper en liten motstandsbevegelse imot, men uten hjelp fra den lyse siden er alt forgjeves.

I solsteken av Arcadia, California tidlig på nittitallet kunne man finne meg, en flisetynn halvnaken gutt, iført en regnkåpe med hetten så langt det lot seg gjøre, trukket over fjeset. I den ene hånden en pinne og den andre utstrakt mot en potteplante. «Bare litt til!» tenkte jeg i mitt stille sinn, «Ah, den flyttet på seg!» sverget jeg til min mor. Nå måtte hun sende med på Jedi-skolen, logikk tillot ikke noe annet. Etter min trening skulle jeg oppdage alle universets galakser og beskytte alle dens innbyggere fra alt det vonde som måtte prege det. Jeg skulle slå Han Solos rekord og fullføre «The Kessle Run» på en forbløffende 12 parsecs. Jeg skulle redde Leia fra den onde keiseren. Og etter alt dette, skulle jeg bli «one with the Force». Alt dette i en galakse langt, langt borte.

Til den dag i dag (noe forlegent må jeg innrømme) vandrer fantasien min til Stars Wars-universet. Titt og ofte lukker jeg øynene og innbiller meg kjæresten min i en Leia-bikini (beklager skilpadden, det måtte nevnes) og med riktig type gjenstand i hånden hører jeg: «ziimuumm». Det er ikke umulig å tenke seg at når jeg omsider blir gammel, kommer jeg til å føre fingrene mine foran fjeset og si til barnebarna: «These are not the droids you’re looking for», raskt etterfulgt av en latter og hoste.

Om du skulle kjenne seg i igjen i en brøkdel av denne historien, er dette en filmbegivenhet av de sjeldne. Når det kommer en nye installasjonen i filmeserien som bidro til å oppdra meg, er dette en overveldende affære. Jeg satt på midterste rad, dypt i mine egne tanker. Kan en Disney-produksjon fra regissøren av Star Trek virkelig leve opp til kulturarven som er Star Wars? Har filmen gjenskapt en perfekt balanse mellom humor og spenning? Hvordan i huleste skal man toppe en så ikonisk skurk som Darth Vader? Disse tankene ledet til prequel-trilogien. Til Jar Jar Binks, Pensjonisten Count Doku og verst av alt Hayden Christensen, mulig den mest todimensjonale skuespilleren i eksistens. Anakin Skywalker som skulle være den falne Jedi-messias, men som bare ble en uforutsigbar sexforbryter.

«Nei hvordan skal dette gå?» grublet jeg mens jeg så på telefonen. Bare et minutt igjen før jeg enten skal bærer vitne til et episk romeventyr eller en fadese bland stjernene. Gleden og nervene økte i takt med hverandre. Armene foldet seg mens blikket falt mot tærne.

Lyset dempet seg og dørene ble lukket. Jeg satt på enden av setet med hode i hendene og blikket rettet mot lerretet. Lucasfilms skimte i smaragdgrønt og i en himmelblå font sto ordene alle Star Wars-fans kjenner så alt for godt. John Williams’ mesterlig score kom tordnende og fylte salen. For andre gang på tretti sekunders gjorde kroppen min noe helt ute av min kontroll, hele fjeset mitt trakk seg i en vertikal retning. Heldigvis var alle andre for opptatte med å lese «title crawlen» til å se mitt barnslige smil.

Det var da jeg innså at alle trailerne, ville fan teorier og velformulerte argumenter for eller imot filmen ikke lenger spilte noen rolle. Alle Wookieepedia-jomfruene og de selverklærte film connoisseurene tok feil. Essensen av Stars Wars ligger ikke i den tekniske eller narrative «kvaliteten», dog dette er en viktig birolle. Det denne fortryllende sagaen trekker sin sjarm fra stemningen den generer for tilskueren. Hva så om kontinuiteten ikke stemmer overens gjennom hele trilogien, eller at The Death Star ser ut som en Lego-gjengivelse av månen. Det er ikke poenget, vi bærer vitne til en coming-of-age fortelling i en episk romeventyrsetting der ondskap skal beseires. Der prequelene feilet var at filmene var mer Star Dialog enn Star Wars.

Min anbefaling er å senke skuldrene, invester i en gigantisk bøtte med popkorn og la all støyen rundt filmen (som grunnløse påstander) ligge langt bak deg. La deg begeistre av slagene, le av det tullete og fell en tåre for Williams’ storslagne score. Man er ikke nødt til å tilhøre de forskjellige skolene av Star Wars, debatten er like diffus som den er patetisk. Om den ikke skulle falle i smak, så la det være på grunn av at den ikke appellerte fremfor at den ikke falt innenfor konvensjoner og retningslinjer. Med andre ord, bli et barn og opplev et eventyr «In a galaxy far, far away». 

cp


Star Wars: The Force Awakens – Regissert av J. J. Abrams; skrevet av Lawrence Kasdan, J. J. Abrams og Michael Arndt, basert på karakterer av George Lucas; med Daisy Ridley, John Boyega, Oscar Isac, Adam Driver, Harrison Ford, Carrie Fisher.
Spilletid: 2 t. 16 m. Land: USA. Premiere: 16. desember 2015. Aldersgrense: 12 år.

Travis Ravn

25 år fra Los Angeles og har en kjærlighet for film i blodet. Om det måtte være en lattermild barneanimasjon eller en skrekkingivende horror, svart/hvit eller 3D, ser jeg kunst i bevegelse.