I forkant av filmens utgivelse , var det mange som dro paralleller til Gone Girl. Uten å ha lest bøkene, så slutter likhetene med at begge filmene omhandler en forsvinningssak, og at filmen går frem og tilbake om hvem den vil ha deg til å heie på.
Rachel er alkoholiker, og bruker dagene sine på toget, kjørende frem og tilbake. Jobben hun hadde inne i byen mistet hun på grunn av alkoholen, akkurat som hun mistet ektemannen sin, Tom. Fra toget stirrer hun ut vinduet og ser på personer, hus, og liv. Hun lager historier i hodet sitt, om hvordan disse menneskene lever livet sitt, og det er spesielt ett par som fanger interessen hennes: Megan og Scott, i Rachels øyne det perfekte paret. Paret som har alt hun selv savner i livet. Når Megan plutselig forsvinner, klarer Rachel å blande seg inn i saken, og gir oss et veldig tåkete innblikk i forsvinningen.
Emily Blunt gjør en veldig god jobb som Rachel her. I interaksjonene hennes på toget, og rundt om, skapes det en veldig klein følelse, og det kan være vanskelig for noen å se på hvordan hun oppfører seg. I en tidlig scene setter en mor og barnet hennes seg ned ved siden av Rachel. Dette er første gang vi får se henne samhandle muntlig med noen og alkoholen merkes såpass, både av oss og moren, at stemningen blir raskt veldig lunken. Ikke bare leverer Blunt som skuespiller, men hun har også gått med på noe de færreste kvinnelige skuespillere i den alderen tørr å gjøre, nemlig å la seg selv forfalle. Det er for eksempel ikke veldig ofte man får se dunen på overleppen, eller skitne fingernegler. Man kan si det er små detaljer, men det er detaljer som er med på å selge karakteren hennes.
Ved siden av Rachel, følger vi også to andre kvinner i The Girl on the Train; Megan og Anna, spilt av Haley Bennett og Rebecca Ferguson. Ved hjelp av tilbakeblikk får man sett de siste månedene i livene deres, ved siden av historien til Rachel. Megan får jobb som barnepike hos Anna og Tom, Rachels eks-mann, og det er sånn de tre livene glir sammen i én historie. Megan har flere scener sammen med psykologen sin, for å fortelle hvordan karakteren tenker, og hva hun har gått igjennom tidligere i livet. Som forsvinningssakens midtpunkt er det godt å få litt kjennskap til karakteren i seg selv. Problemet her er at for å fortelle historien de vil fortelle, blir det i overkant mange flashbacks, og i overkant mye voice-over fra de tre damene. Anna blir her litt oversett, og selv om Rebecca Ferguson gjør det beste med det hun blir tildelt, rekker man aldri å bli nok kjent med henne, at hennes del av avslutningen ikke gir det inntrykket filmen hadde hatt bruk for.
Filmens estetiske aspekt blir veldig nedtonet, og får ikke et veldig stort fokus. Akkurat som Rachels alkoholiserte syn, er det nesten som hele filmen er spilt inn i lett tåke. Filmen er ikke dårlig skutt, snarere tvert imot, så er kinematografien god. Spørsmålet er om det passer helt til filmen. I teorien er det perfekt til denne type film, og det funker første halvdelen av filmen, men når hovedfokuset i filmen blir Megans forsvinning, mangler The Girl on the Train litt av pacingen til å holde det gående. Det mangler rett og slett litt i både historie og karakterer, til at man blir sugd inn i filmen på samme måte som for eksempel Gone Girl klarte.
The Girl on the Train - Regissert av Tate Taylor; skrevet av Erin Cressida Wilson; med Emily Blunt, Haley Bennett, Rebecca Ferguson, Luke Evans, Justin Theroux. Spilletid: 1 t. 52 min. Land: USA. Premiere: 02.12.16. Aldersgrense: 15 år.
