Redaksjonens Topp 10 – Åpningssekvenser

Hver måned fremover kommer redaksjonen til å ta for seg et noe annerledes tema innenfor film for så å lage en rangert topp ti for hva vi mener er det beste i filmverdenen innenfor dette tema.

Denne gangen tar vi for oss våre favoritt løsninger på hvordan man skal sette i gang en film. En god åpningssekvens setter deg i rett stemning og gjør at man blir nysgjerrig på hva som følger, og får gjerne nye betydninger når man ser dem igjen. Her er våre favoritter:


10. The Dark Knight (2008) – Christopher Nolan

 

Mange filmer velger å ha et bankran tett opp til klimaks i fortellingen, The Dark Knight begynner like greit med et. Kameraet i et helikopter sikter seg inn mot en høyblokk: et vindu knuses i et forstyrrende stille miljø. Fra der av blir musikken sakte mer fremtredende, kulefrekvensen høyere, drapsvåpenene større (fra pistol til… buss) og flere og flere blir offer for en mester i bedrageri. I åpningssekvensen viser Christopher Nolan en verden der den eneste veien til å bli kongen på haugen er å være den mest utspekulerte drittsekken av dem alle. — Ole Johnny Fossås

 


9. 2001: A Space Odyssey (1968) – Stanley Kubrick

 

2001: A Space Odysseys åpning er av det majestetiske slaget. The Dark Knight brenner av litt krutt tidlig med en god dose selvtillit – Kubrick velger å holde igjen så mye som mulig om hva som følger med åpningen av 2001. Hva Kubrick sier med den nokså minimale men grandiose åpningen er riktignok ganske mye. Vi vet at vi kommer til å bli servert et epos om menneskeheten malt med de bredeste penslene noen gang brukt i en science fiction film. Musikkstykket, Also sprach Zarathustra av Richard Strauss, som var inspirert av en bok med samme navn av Friedrich Nietzsche kjent for uttrykket «God is dead», hinter om filmens profetier. — Ole Johnny Fossås

 


8. Raiders of the Lost Ark (1981) – Steven Spielberg

 

Da Harrison Ford trådde ut av skyggene iført sin ikoniske fedorahatt på lerretet for første gang i 1981 ble en av filmhistoriens mest ikoniske karakterer avslørt, og filmhistorie ble skapt. I løpet av Raiders of the Lost Arks ti første minutter har Indiana Jones blitt etablert fryktløs eventyrer som jakter på skatter i dødsfarlige ruiner og løser problemer med sin treffsikre pisk. Vi blir vitne til en reise gjennom jungelen, bedrageri, Indianas utmanøvrering av urgamle feller og flykt fra både en kampestein og drapslystne innfødte. Dette er en åpningsscene som overgår seg selv for hvert minutt, og som setter standarden høyt for hva du kan forvente deg i resten av filmen. — Johan Nordal Børstad

 


7. Rear Window (1954) – Alfred Hitchcock

 

Det er ikke uten grunn at åpningen av Rear Window ofte tas opp i filmvitenskapelige sammenhenger. Den er både veldig informativ gjennom bildet alene (man lærer mye om mannen i rullestol av at kamera sveiper rundt) men også en slående kommentar på det voyeuristiske med å se film uten å bli sett ved at vi scanner rundt bakgården som et overvåkningskamera. Et «overvåkningskamera» om selvfølgelig bruker ekstra lang tid på å se på den lettkledde blondinen i bakgården. — Ole Johnny Fossås


6. Touch of Evil (1958) – Orson Welles

 

Når François Truffaut ba Alfred Hitchcock definere forskjellen på «surprise vs. suspense» brukte han et eksempel hvor en bombe er til stede på skjermen under et bord mens uvitende karakterer prater videre som ingenting er galt for å definere sistnevnte. I Orson Welles’ Touch of Evil får vi sett det på film. I en uavbrutt tagning hvor vi følger en bil som vi vet har en bombe i bagasjerommet mens den kjører gjennom gatene langs grensen mellom USA og Mexico sitter vi på setekanten i det den passerer filmens hovedkarakter (Charleton Heston) og grensevakter. Spenningen, kinematografien og stemningen gjør at scenen er et av de mest minneverdige fra noir-sjangeren.  — Øystein Rosmo Eldegard

 


5. Inglourious Basterds (2008) – Quentin Tarantino

 

Tarantino vet hvordan man åpner filmer. I Inglourious Basterds setter han stemningen fra første øyeblikk. 1941, en vanlig fransk familie, tyske soldater ankommende. Panikken stiger i familien, mens Hans Landa inviterer seg selv inn i deres hjem for en liten prat. Hans nærmest sjarmerende vesen blandet med en visshet om hva han er der for å gjøre, skaper en ekstremt intens stemning og man blir helt drevet med i samtaler om noe som kan virke helt trivielt. Inglourious Basterds åpner med en av tidenes beste intervjuscener, og dermed også en av de beste åpningsscenene vi har sett.  — Thomas Fjellum

 


4. A Clockwork Orange (1971) – Stanley Kubrick

 

Fra Stanley Kubrick, av historiens mest kritikerroste filmskaperne, har vi den kontroversielle A Clockwork Orange. Historien om tenåringen Alex DeLarge og hans interesse for klassisk musikk, sex og ultravold. Han kommer på en fryktelig kurs etter at han og banden bryter inn i huset til en forfatter og voldtar hans kone. Kildematerialet er brutalt og dette kommer frem i den gjenkjennelige åpningssekvensen. Wendy Carlos futuristiske, synthesizer setter stemningen og vi starter tett opp med dødsblikket til Alex, spilt at Malcolm McDowell. Voiceoveren hans fyller lydbildet sammen med musikken, mens kameraet beveger seg bakover. Baren er så utrolig fremmed med melkeglass som blir fylt på fra de kvinnelige, statuenes kjønnsorganer. Den kombinerer det fremmede, det kontroversielle, det estetiske og det morsomme på en helt særegen måte. Den åpningssekvensen forteller deg alt om hvilken unik reise du er i ferd med å begi deg utpå. — Christian Høkaas


3. Once Upon a Time in the West (1968) – Sergio Leone

 

Åpningssekvensen i Once Upon a Time in the West er hele 13 minutter lang, men tiden flyr mens man venter på et tog sammen med en rekke mordere og en nervøs konduktør på en øde stasjon. Kamera er tett på ansikter og fanger harde blikk fra skumle menn i cowboyhatt og de glinsende uskyldige øyeeplene til en konduktør som er redd for bråk. Det er uhyggelig stille på stasjonen mens vi venter spent, en følelse som er forsterket av små-irriterende lyder fra en telegraf og ting som rører seg som et resultat av en lun, varm vind. Sergio Leone låner kanskje vel mye fra High Noon (Fred Zinnemann, 1952) med denne åpningen, men jeg kan ikke nekte for at den står seg om en av de mest spennende åpningssekvensene som er laget.  — Ole Johnny Fossås


2. Star Wars: Episode IV – A New Hope (1977) – George Lucas

 

En av de mest innflytelsesrike blockbusterne i historien er den fjerde episoden i Star Wars-sagaen. En redegjørelse om plottet er kanskje ikke nødvendig. Det er utrolig hvor mye man lærer bare fra de første bildene. Før det får man en nydelig åpningssetning, som på engelsk er: «A long time ago in a galaxy far, far away …»

I motsetning til science-fiction, som skjer langt inn i fremtiden, gir Lucas et mytologisk og eventyraktig preg på fortellingen fra begynnelsen. Som om dette er et stort og eldgammelt sagn og vi er i ferd med å begi oss ut på denne virkelighetsflukten. Man får noen nøkkelord i åpningsteksten, sammen med det mest ikoniske John Williams-temaet noensinne, om en gjeng opprørere, et galaktisk imperie, en dødsstjerne og en prinsesse på flukt. Deretter har vi noen enkle, svevende romskip i universet over en planet. Vi skjønner automatisk hvem som er hvem i denne voldsomme konflikten. Et skrøpelig lite skip flykter (opprørerne) fra et gigantisk, langstrakt og grått skip (imperiet). Denne åpningsscenen sier så mye uten noen karakterer og derfor fortjener en verdig plass på lista. — Christian Høkaas


1. The Godfather (1972) – Francis Ford Coppola

 

Jeg får gåsehud hver gang jeg hører den første replikken i den første Gudfaren, og den kommer mens bildet fortsatt er helt sort: «I believe in America.» Dette, i kombinasjon med det velkjente melodien av Nino Rota som alle husker de syv første tonene fra, setter opp filmen som en stor amerikansk og menneskelig tragedie. Det er den første scenen i filmen som særlig ved andre titt blir en veldig tydelig katalysator for all det fæle som følger. Alt kan lenkes opp mot denne åpningen, der Marlon Brando med replikken «Someday, and that day may never come…» setter i gang en episk tragisk fortelling og samtidig laget filmhistorie med en av filmens flere replikker som ble kjent langt ut fra slike «seriøse» filmers normale sfære.— Ole Johnny Fossås