Gazastripen er et slitsomt tema. Et tema vi har blitt overeksponert for oss igjennom utallige år. Krig, ødeleggelser og flyktninger. Det er noen av de ordene som med en gang kommer til hodet når Gaza blir nevnt. Det er derfor The Idol er en så stor forfriskelse som den er. Det er en film i stridsområdet, hvor striden har minimalt å bety.
Vi får en fortelling om en vennegjeng rundt 11-12-årsalderen, mye lik vennegjengen fra klassikeren The Goonies. Bare at her er det ikke eventyrlysten som sluker dem, men musikken. Mohammed, den dyktigste av de, er vokalist, og sammen med sin søster er de besatt på å ta over verden med storm. Spoler vi syv år frem i tid, hvor Mohammed ender opp med å innfri sin drøm om å bli med på den arabiske Idol-konkurransen. Dette er en løst basert på en sann historie, så for din egen del, anbefaler jeg deg å ikke oppsøke historien bak, for dette er en film som bare må oppleves.
I den vestlige verden er ikke arabisk musikk noe velkjent, og det er, for de fleste, ikke noe man har i Spotify-lista si, men jeg kan garantere at med en gang lyden av Mohammeds stemme skjærer igjennom tradisjonelle arabiske passasjer i sang, kommer du til å ha problemer med å holde tårekanalene lukket. Dette er ikke fordi det er trist. Det er fordi det rett og slett bare er nydelig, på grensen av magisk.
I løpet av de 100 minuttene filmen kjører, ser du ikke lenger Gaza som du gjorde før. I 100 minutter blir alt transformert til et vakkert, magisk landskap, som ikke ser på det store bildet, men individet Mohammed, som gjennom tykk motstand, bryter barrierene mellom palestinere, arabere og israelere med sin utrolige gave.
The Idol (Originaltittel: Ya Tayr El Tayer) – Regissert av Hany Abu-Assad; skrevet av Hany Abu-Assad, Sameh Zoabi; med Tawfeek Barhom, Hais Attalah, Kais Attalah Spilletid: 1t 40m. Land: Palestina. Aldersgrense: Antatt 15 år
