Topp 10 2015 (så langt) – Del 3

Filmåret 2015 har så lang vært varierende. En håndfull Hollywood-filmer har forsøkt å bryte mainstreamens rigide retningslinjer i håp om å presentere kunst fremfor underholdning. Der noen lykkes, feilet andre. Men takket være Kosmorama sitt fremragende bidrag til dette filmåret er det innenfor rimelighetens grense å kunne lage denne topp 10-listen.

1. Corn Island – George Ovashvili

corn island

Corn Island overgikk alle av mine forventninger tross den høye rosen fra publikumet på Kosmorama. Kun få setninger ble utvekslet gjennom hele filmen. For de mest skeptiske filmtittere kan dette virke avskrekkende, men gjennom nøye planlagte sekvenser og scener presterte George Ovashvili å skape en visuell historiefortelling ulikt noe jeg har sett tidligere. Med den fantastiske natursettingen og med en rytme deretter fanges man inni en brilliant poetisk film.

 2. Leviathan – Andrey Zvyagintsev

leviathan

Få filmer har fanget de sosiale problemene i Russland som Leviathan. I en liten fiskelandsby forsøker Kolya å kjempe mot et korrupt system. En velkjent politiker trakter etter hans eiendom, men da Kolya tar opp kampen, lærer han at loven favoriserer de mest privilegerte i samfunnet. Overhode ikke et unikt plott og det kan ligne en Hollywood-klisje. Men Zvyagintsev våger å vise kompleksiteten i situasjonen som skiller filmen fra normen. Her ser vi en ukultur i russernes drikkevaner, lammende religiøse innflytelser og et desperat behov for å flykte fra det simple bygdelivet. Leviathan er en tung og dyster drama som elegant bygger seg mot en dyp og sterk slutt.

3. We Are Young. We Are Strong – Burhan Qurbani

we are young

Rostock 22. august 1992 så en av de mest voldsomme nynazistiske opptøyene i tysk historie. I We Are Young. We Are Strong følger vi en vennegjeng ledet av en eldre nynazist. Samtidig som vi observerer ungdommene som bidro til denne ugjerningen ser vi de intrikate politiske mekanismene som tillot opptøyene. Filmens første og andre akt kan virke tam, men gjennom subtile scenarier bygger filmen mot en treffende tredje akt. Qurbani har vasket vekk alle stereotyper om nazister og kommet til roten av høyreradikalismens eksistens.

4. Plemya (Stammen) – Miroslav Slaboshpitsky

thetribe

Av alle filmene på denne listen er Stammen en ufrivillig suksess. Den døve Grigoriys strev etter aksept i hans nye skole leder han inn i seksuelle og voldelige situasjoner. Muligens noe pretensiøst og fullspekket med feilede forsøk på sjokkerende scener. Men det som berger filmen er en unik karakterstudie som lar oss sondere dypt i sinnet av en tenåring som er utilpass i sin tilværelse.

5. Wild Tales – Damián Szifrón

wild tales

Dette argentinske mesterverket fremprovoserer hysterisk latter som ingen annen film i 2015 kan gjøre. Alle historiene er tekstbokeksempler på komedie. Perfekt timing og overdrevne eskaleringer er bare noen av filmens mange gode trekk. Ser man denne filmen med venner vil den garantere en lang debatt om hvilken av historie som er best.

6. Inherent Vice – Paul Thomas Anderson

inherent vice

Med Paul Thomas Anderson i registolen, kombinert med forfatter Thomas Pynchons surrealistiske roman hører det med at Inherent Vice ville bli et spetakkel. Den private etterforskeren og hasjvraket Doc Sportello forsøker å finne den eksentriske mangemillionæren Micky Wolfmann, hans funn fører han til et heroinsyndikat og en konspirasjon av episke porsjoner. Spenningsladet, hysterisk morsomt og regissert av en mester, hva mer kan du ønske i en film?

7. A Most Violent Year – J.C. Chandor

a most violent

Abel Morales er en fremmadstormende gründer i New York på 80-tallet. Men da han forsøker å ekspandere hans imperium begynner lastebilene i firmaet å bli ranet. Før hans visjoner kan bli realisert må Morales komme til bunns i disse sabotasjene. Fra begynnelse til slutt er denne filmen en kinematografisk triumf, 80-tallets New York er gjenskap feilfritt. Oscar Isaac briljerer nok en gang i hans rolle og dialogene mellom han og David Oyelowo er grunn nok til å se denne filmen.

8. Nightcrawler – Dan Gilroy

nightcrawler

Jake Gyllenhaal er desidert en av de ekleste og mest usmakelige skuespillerne som eksisterer. Dermed er det ingen tvil at han egnet seg perfekt i rollen som Louis Bloom, en innadvendte og sosiopatiske seriemorder. Etter å ha sett denne filmen var jeg fysisk utmattet. Nightcrawler byr på neglebitende spenning som aldri tar slutt og regissering i mesterklasse.

9. It Follows – David Robert Mitchell

itfollows

Som om ikke herpes var nok så måtte David Mitchell få idéen om at en mystisk kjønnssykdom vil lede til at en skikkelse vil jakte på dag og drepe deg på brutalt vis. En stilren homage til 70- og 80-tallets skrekkfilmer, og god promoteringsfilm for å unngå sex før ekteskap. It Follows en fryd å se på. Hvem ville ha trodd at en blanding mellom It og Halloween kunne resultere i en av årets beste filmer.

10. Mad Max: Fury Road – George Miller

mad max

Kanskje ikke et cinematisk mesterverk. Med en narrasjon like sofistikert som steinredskaper er ikke Fury Road en arthouse-film. Men i lys av storslåtte actionscener og visuelle perler sier jeg: hva så? Filmen utgir seg ikke for være noe den ikke er, og det er kilden til dens suksess. George Miller stripper vekk lange uinteressante bakgrunnshistorier for karakterene og dropper melodramatiske intriger til fordel for rå action. Hvis du ikke har sett denne filmen på det store lerret, så må du løpe og se!

Travis Ravn

25 år fra Los Angeles og har en kjærlighet for film i blodet. Om det måtte være en lattermild barneanimasjon eller en skrekkingivende horror, svart/hvit eller 3D, ser jeg kunst i bevegelse.