Venus in Fur – Regi: Roman Polanski – R.P. Productions / A.S. Films / Monolith Films – 1 t. 36 min.
Den følsomme dramatikeren Thomas (Mathieu Amalric) skal sette opp teaterstykket “Venus i pels” i et lite lokalt og intimt teater i Paris. Etter en rekke mislykkede opptaksprøver for den kvinnelige hovedrollen er han klar for å ta kvelden, men før han rekker å komme seg ut døren stormer Wanda (Emanuelle Seigner) inn i lokalet for å prøvespille for rollen. Fast bestemt på å overbevise Thomas om at hun er perfekt for rollen, lar hun ham ikke gå før hun har fått en sjanse til å vise hva hun kan.
Venus i pels er en fransk film som gjør hva franske filmer har gjort best siden den franske nye bølgen på 60-tallet. Den styrer unna Hollywood-formelen med klisjéer og utbrukte idéer, og setter heller et modernistisk preg på sin fortelling. Hele handlingen finner sted i kun ett lokale, nemlig teateret. Det er kun to skuespillere i hele filmen. Når filmskapere velger å bruke så få skuespillere og begrenset bruk av lokaler havner all fokus på skuespillernes prestasjoner og deres rollefigurer, samt deres utvikling gjennom fortellingen og kjemi mellom hverandre. De må klare å holde publikums interesse ved å underholde ved hjelp av svært få virkemidler. I dette tilfellet er det kjemien og samtalen mellom Thomas og Wanda vi er ment å fokusere på og underholdes av. Spørsmålet er da: Klarer de det?
Det er ikke en tilfeldighet, eller lavt budsjett som gjorde at Roman Polanski valgte å bruke kun to skuespillere og ett lokale for denne filmen. Vårt intense fokus på de to skuespillerne er til filmens fordel. Vi er ment for å fokusere på deres samtale og prestasjoner. For det er lett å la seg bli imponert. Mathieu Amalric og Emanuelle Seigner har to roller de stadig veksler mellom gjennom prøveopptaket i teateret og deres egne roller, og de er troverdige i begge. Kjemien føles ekte, og dialogene er smarte og gjennomtenkte nok til å tviholde på publikums interesse fra start til slutt.
Filmen er utvilsomt glorifisering av feminisme og en parodi på objektivering av kvinner, men filmen er skrevet og regissert av menn. Det er vanskelig å si om dette er en forsvarlig presentasjon av feministiske ønsker og verdier, men det er vist fra en manns perspektiv. Om man er enig eller ikke i budskapet, eller om man finner det akseptabelt overhodet, får bli opp til hver enkelt, men filmen kunne ha tjent på å være litt mer subtil.
Venus i pels er en morsom og spennende film for voksne hoder, som byr på mye underholdning til tross for sin begrensende bruk av skuespillere og lokalisering
