[usr 2]
Dette er vår andre anmeldelse av Zombieland: Double Tap. Du kan lese Marthes tanker om filmen her.
Zombieland fra 2009 var forfriskende parodisk og lite selvhøytidelig. Den var langt ifra noe mesterstykke, men holdt oppfinnsomheten og underholdningsverdien på et nivå som gjorde det lett å tilgi filmens mange mangler. Utrolige 10 år har passert siden den tid, og noe har gått tapt på veien. Hvorfor oppfølgeren kommer nå og ikke i 2010 er nokså uforståelig, spesielt med tanke på den karriereutviklingen som Jesse Eisenberg og Emma Stone har hatt siden da.
Hele gjengen er tilbake, nå bosatt i Det Hvite Hus hvor hver kveld feires som julaften. Filmen holder seg for god for noen åpenbare Trump-vitser. Den post-apokalyptiske idyllen brytes når Columbus skremmer vekk Wichita med et frieri, og søsteren Little Rock følger med i håp om å finne kjærligheten. Før man vet ordet av det har Little Rock stukket av med en hippie fra Berkeley, og ønsket om å gjenforene gjengen kompliseres av nye og farligere zombier.
Åpningssekvensen – hvor gjengen rydder seg vei igjennom zombier inn til Det Hvite Hus, satt til Metallica sin Master of Puppets – er såpass stilig at man er nødt å dra på smilebåndet. Det når ikke helt opp til, men står i stil til slo-mo For Whom the Bell Tolls introen fra den første filmen.
Etter det går lufta litt ut av handlingsforløpet. Filmen klarer ikke annet enn å følge en traurig forutsigbar linje fremfor å virkelig utnytte det parodiske. Foruten noen velkomne avbrekk til “Zombie Kill of the Year”, er Zombieland: Double Tap lite annet en serie med tamme sekvenser krydret med en og annen zombie-massakre.
Det virker også lekende lett å overleve i dette universet nå. Columbus sine mange regler føles trivielle, og enda filmen introduserer en ny farligere type zombie – en såkalt “T800”, oppkalt etter Arnold Schwarzenegger sin titulære Terminator – er det lite genuin fare å spore. Filmen koser seg med de mest oppfinnsomme bitene fra den første Zombieland, og reglene er fremdeles å finne tapetsert på vegger, eller hengende i luften over karakterene. Originaliteten er ikke der lenger dog, og Zombieland: Double Tap tør ikke å gjøre noe nytt.
Det er fint lite å si om skuespillerprestasjonene. De er som forventet, og på linje med den første filmen. Manuset gjør dem ingen tjenester, så det er ganske så ujevnt. Zoey Deutch i rollen som Madison er helt greit presentert, men forferdelig skrevet. Hun fremstår som lite annet enn et forbruksobjekt, blond, dum og kun med for at det skal oppstå sjalusi imellom Columbus og Wichita. Det er en av mange ting de kunne spart seg for.
Zombieland: Double Tap står og faller på humoren sin. Og i større grad enn den første filmen, siden den mangler originaliteten. Jeg trakk på smilebåndet en håndfull ganger, men lo ikke en eneste gang, og så på klokka 3 ganger i løpet av halvannen time. For andre (fans av Anna and the Apocalypse for eksempel) så vil nok humoren treffe blinken og gjøre det mye enklere å tilgi filmens mange mange feil. En ting er sikkert: dette er en film man garantert har glemt få dager etter å ha sett den.
Zombieland: Double Tap er en tam og ujevn zombie-parodi som kannibaliserer den første filmen for gode ideer og bidrar med fint lite selv. Det er noe underholdning å hente her, om man klarer å senke forventingene betraktelig, og slå av hjernen fullstendig.
Zombieland: Double Tap – regissert av Ruben Fleischer; med Emma Stone, Woody Harrelson, Jesse Eisenberg, Abigail Breslin og Rosario Dawson. Spilletid: 1t 39m. Land: USA. Premiere: 25.10.19. Aldersgrense: 15 år.
