Ståa er fortsatt på nedi byen på Nova Kinosenter, og det virker bare som pågangen øker. Jeg er glad jeg har klart å tenke litt frem i tid når det gjelder billetter, for køene blir lengre, og folk stresser med å komme seg ut en dør og inn i en annen for neste film. Med fulle saler øker bare stemningen, både min og den generelle i bygget her, om det er totalt lydløs stillhet i filmer som The Winter, eller om latteren rundt nesten overdøver surrounden i salene i filmer som Yourself and Yours.
Rett etter jeg lukket pc-lokket igår førte turen rett ned til 24 Uker, og der kan jeg bare si at man har en film som kommer til å sitte fast i ryggraden i lengre tid. Filmen omhandler en kjent Tysk standup komiker som finner ut at hun bærer i magen sin har Downs syndrom, og hun begynner å veie over tanken på å ta abort. Dette moralske dilemmaet som står i midten av filmen er noe ingen klarer å svare på, og det prøver heller ikke filmen. Den viser oss heller begge sider av vekten, og lar publikum kjenne på denne umulige debatten med en helt fantastisk, men også utrolig tung film. Jeg har hørt rykter om at denne filmen ligger høyt oppe på rangstigen når det gjelder publikumsprisen, og det med god grunn. Har du ikke denne på planen så lag vei med en gang!
Etter å ha følt meg emosjonelt tappet av min forrige visning var jeg redd for hva jeg var på vei inn i med Yourself and Yours. Og selv om jeg omtrent blindt elsker alt som kommer ut av Sør-Korea, hadde jeg mine reservasjoner, ettersom jeg ikke hadde peiling hva jeg skulle se. Men fy faen, for en film! Om du tilfeldigvis satt i Nova 3 salen kl 20:00 og hørte en person fnise og skratte hjertet sitt ut, så fant du meg og kompisen min. Dette var nøyaktig det jeg trengte, med en av de mest underholdende, men samtidig virkelig ærlige filmene om samhold og sex jeg har sett på lenge. Jeg kan ikke fortelle deg hva filmen handler om, ikke fordi jeg ikke vil spoile, men fordi jeg faktisk ikke vet hva filmen handlet om. Alt jeg kan si at det definitivt er min favoritt så langt.
Siste visning ble jeg lurt inn i en sal av en kompis på A Wedding, en ungdomsfilm om en assimilert Pakistaner i Frankrike som mot hennes vilje skal tvangsgiftes vekk til Pakistan. Filmen lover et interessant plot, men utførelsen her gjorde at det var de lengste 100 minuttene denne festivalen har gitt meg enda. Filmen var så lite subtil som det går an, og alt ble litt for “in your face” til at jeg klarte å like det, og det endte opp med å bli den filmen jeg har likt minst fra festivalen til dette punktet.
12 timer senere sto sola opp igjen, og jeg var klar for en ny runde, denne gangen med den portugisiske The Winter, som best kan forklares som Brokeback Mountain uten homofilien eller forholdet. Som egentlig suger ganske mye av morroa utav det. Men dårlig film kan det ikke sies å være. Treg film derimot kan du kalle den, men fortsatt interessant, med mye god cinematografi, og noe interessant om selvutfyllende skjebne. Verdt å gi en titt spør du meg.
Og så rett før jeg gikk på pausen min nå, så kom filmen festivalen har tvingt meg til å glede meg til. Kjempen. Jeg kan fint si at jeg hadde lite forventninger, da jeg har hørt ting i begge ender av spekteret. Men etter å ha sett den, så klarte denne filmen allerede å avtrone A Wedding som min minst favorittfilm. Dette her var i mine øyne faktisk bare ikke en god film i det hele, svakt regissert og sammenbygd. Det var ingen skikkelig emosjonell tilknytning, det var svake karakterer, og på visse punkt var det så mye fokus på stil at det bare så falskt ut, og slutten som hele filmen virker å ha lagt “gullet” inn i, ga meg absolutt ingenting.
Det var skuffende at en av headlinerene her på Kosmo ikke skulle klaffe med meg i det hele, men hey, you cant win em all. Jeg skulle faktisk ønske jeg var litt mer forsiktig da jeg på vei ned trappene fra salen fortalte kompisen min at dette var det dårligste av de 11 filmene jeg har under beltet så langt, for rett som jeg så over skulderen min så jeg en av hovedrolleinnehaverene, Johan Kylén stå bak meg. Jeg krysser fingrene mine om at han ikke hørte det, og legger til at han faktisk var den aller beste delen av en eller ganske laber film.
Jeg håper alt går bedre etter denne totimers pausen jeg spanderte på meg selv. Jeg har fortsatt The Reconquest, My Father Die og Løvetannbarn igjen, og jeg har høye forhåpninger til alle sammen. Sjekker inn igjen imårra for flere oppdateringer!
