I det øyeblikket jeg åpnet øynene i dag, var det soleklart at dette blir en over gjennomsnittlig tung dag. Etter gårsdagens skuffende tredjeplass i Filmpolitiets quiz, fulgte det sorgdrukning resten av kvelden. Tollen for dette måtte dessverre betales dagen derpå, så min ankomst til kinoen ble klokken 16. Dette førte til at jeg ble stående med kun 3 filmer i dag, Bergman sin Wild Strawberries, en av mine favorittfilmer noensinne, The Death of Stalin og Let the Corpses Tan. Ja, jeg satt opp Let the Corpses Tan igjen. Så utrolig underholdende var den.
Etter min ankomst ble jeg svært overrasket, da salen jeg skulle til hadde kø langs hele trappen. Jeg dobbeltsjekket at jeg ikke hadde møtt opp på Trondheimsreisen og fant kjapt ut at visningen min faktisk var utsolgt. Å starte dagen med Wild Strawberries er både en velsignelse og en forbannelse. På en måte er det veldig deilig med klassisk film, samtidig som at den får meg til å betvile min egen eksistens og hvorvidt livet er verdt å leve. For alle som ikke er kjente med Bergman sin filmografi, vil jeg trygt påstå at dette er filmen å starte med. Et absolutt mesterverk.
Neste film, The Death of Stalin, viste seg å være en hyggelig overraskelse av flere grunner. Første overraskelsen var at visningen tok sted på kongesalen, som betyr kaffe gjennom hele filmen. Andre overraskelse var at det ble satt opp en minibar på en tralle i salen, slik at man kunne kjøpe alkohol til visningen. Om jeg bare ikke var så utrolig ute av form, hadde jeg nok benyttet meg av tilbudet. De kunne friste med faktisk god øl til en hyggelig pris. Siste hyggelige overraskelsen var selvfølgelig filmen. Jeg hadde hørt gode ting, men denne overgikk forentningene på det meste. Sterke skuespillerprestasjoner, samt skarp og mørk humor holdt meg og andre i salen grundig underholdt. En gjennomført bra komedie som jeg kan anbefale til alle.
Ettersom jeg hadde gjort om programmet mitt for dagen, grunnet min sterke tiltrekning til Let the Corpses Tan, ble jeg sittende tyggende på en burger på gressmatten i underetasjen i omtrent 2 timer. Ventetiden gikk raskere unna jo nærmere visningen jeg kom, for det viste seg at vi ble til en gjeng som alle skulle nyte samme film. Så da klokken endelig slo 22.52, bevegde delegasjonen seg opp til sal 5, tok setene sine og ventet spent i mørket. Heldigvis holdt filmen sin sjarm på andre visning.
Jeg begynte å pakke stille sammen sakene mine 2 minutter før rulleteksten viste seg, i håp om å spurte til bussholdeplassen og rekke den siste bussen hjem. En spasertur i 2 timer i dette været virket lite fristende, men heldigvis var ATB like upålitelige som vanlig og jeg rakk bussen med en god margin. Bussturen markerer slutten på den siste dagen jeg skriver stemningsrapport om, så jeg vil bruke anledningen til å takke Kosmorama for å gi meg muligheten til å nyte mange rare filmer, samt å fortelle noen andre sjeler om mine erfaringer. Takk for meg.
