Lenge før tegneseriefilmatiseringer var den primære inntektskilden for Hollywood, og lenge før sjangereksperiment som Logan og Deadpool, kom Robert Rodriguez ut med sin kompromissløse Sin City. Dette var det mest blodige, kyniske og spekulative i sin sjanger, og som en nerdete 15-åring så var det umulig å ikke bli fullstendig betatt. Jada, Jessica Alba var også med i det regnestykke.
I sann Pulp Fiction-stil så er filmen delt inn i 3 historier som delvis flettes inn i hverandre. Bruce Willis er den aldrende politimannen John Hartigan, på jakt etter en grusom barnemorder. Mickey Rourke sin Marv er en hardraus – en gladiator født i det feil århundre – som møter en prostituert han forelsker seg i, og begir seg ut på en blodig hevntokt når hun blir drept. Clive Owen er Dwight, en uspesifisert anti-helt som ender opp i midten av et mafia-oppgjør når han forsøker å beskytte kjæresten sin fra en voldelig politimann.
Det er artig å se hvor godt filmen har holdt seg, også etter alle de tegneseriefilmatiseringene som de siste 14 årene har sett. Det går til Sin City sin favør at den ikke handler om superhelter. Mickey Rourke sin uforglemmelige Marv er kanskje umenneskelig på de fleste plan, men noen tradisjonell superhelt er han ikke. Det er noe herlig teatralsk over skuespillprestasjonene i filmen. Dette er halvveis en parodi på film noir fra 1940-tallet og halvveis en filmatisk representasjon av korte konsise snakkebobler, og alle de store skuespillerne koser seg med rollene sine. Mickey Rourke, Bruce Willis og Clive Owen får tøffe seg skikkelig her, alle i sine særegne anti-helt roller. Det er kanskje ikke den mest kvinnefrigjørende filmen noensinne. De fleste kvinnelige rollefigurene er enten offer for menns brutalitet eller voldelige prostituerte. Når det er sagt så er Rosario Dawson fortsatt utrolig kul her, i lakk og lær og maskinpistol i hånd.
Filmens magi ligger også i hvor nært den stiller seg Frank Miller sin minimalistiske høykontrast. Ikke bare er filmen svart-hvit, men også i mange øyeblikk faktisk helt svart og helt hvit. De få øyeblikkene med sterke primærfarger bygger opp definerende karaktertrekk eller små visuelle perler med kontrast. Det er komiske nivåer med brutal vold, i tråd med hvordan Deadpool bruker det. Det er ikke meningen man skal ta dette seriøst, man skal bare kose seg med den svært høye underholdningsverdien.
Sin City er det nærmeste man kommer en pur Frank Miller tegneserie på lerretet. Har man gode minner med filmen så er den verd et gjensyn, og har man ikke sett den tidligere vil den virke forfriskende kompromissløs og parodisk.
Sin City – regissert av Robert Rodriguez og Frank Miller; med Mickey Rourke, Jessica Alba, Bruce Willis, Carla Gugino, Bruce Willis, Clive Owen, m.fl. Spilletid: 2t 4m. Land: USA. Aldersgrense: 15 år.
