På grunn av litt diverse forsinkelser og den klassiske høstsykdommen, som rammer alle studenter når sommeren er over, ble denne teksten litt forsinket. Her kommer uansett en presentasjon av resten av den norske kinohøsten. Først et utvalg av filmene jeg personlig syntes ser mest spennende ut og deretter det gjenværende dramatilbudet.
Disco
Disco er kanskje den merkeligste pitchen som har nådd det norske kinolerretet på en stund. En regjerende verdensmester i freestyle disco-dans går igjennom en troskrise. Høres det ut som en av høstens store slagere? I Norge? Vel, filmen er plukket ut til program både på filmfestivalen i Toronto og San Sebastian. I hovedrollen finner vi attpåtil Josefine Frida Pettersen, bedre kjent for den generelle norske befolkning som Noora fra Skam. I regirollen finner vi Jorunn Myklebust Syversen, som er kjent for et lite utvalg norske filmkjennere som hun som regisserte Hoggeren. Med andre ord, det er ikke lite talent bak produksjonen. Ved første øyekast virker alt av trailere og filmklipp som er sluppet for denne filmen bare overdådig og ekstravagant. Lite virker realistisk, og selv om jeg har kjennskap til det sterkt troende kristne miljøet i Norge, sliter jeg med å se for meg at filmens setting faktisk eksisterer der ute. Se på trailerne og ta en shot hver gang noen nevner Jesus forresten, ganske gøy. Men jeg kan være så negativ som jeg vil, det hagler med lovord om denne filmen allerede. Jeg kan ikke unngå at dette er noe av det mest overraskende og spennende høsten har i vente. Uansett hva jeg personlig syntes om filmens trailere og handling kommer jeg til å benytte første sjanse til å få sett den.
De dødes tjern
Høsten byr også på et gjensyn med et av den norske filmrekkas store klassikere. Filmskaperen er uansett nøy på å påpeke at dette ikke er noen remake av originalen. Det er heller en ny adapsjon basert på Bernhard Borge (synonymet til Andre Bjerke) sin originalbok. Ser en på promomaterialet blir dette veldig tydelig. Den litt stille uroen som originalen byr på, er byttet ut med tydelig psykologisk grøss. Min første assosiasjon er til Daniel Aronofskys Mother, med sitt ekstreme hovedkarakterfokus. Apropos hovedkarakter er fokuset i denne adapsjonen på Lillian Werner, jenta som i originalens kjente bilde går til kjernet i søvnen. Tross sin ikonstatus er hun ikke mer enn sidekarakter i originalen, hennes not mer direkte perspektiv mot hyttens trolldom kommer utvilsomt til å legge grunnlaget for en intens opplevelse. Her også er jeg veldig spent.
iHuman
For det fleste av oss er kunstig intelligens, AI, bare en fjern fremtidsdrøm. Men for pionerene som lever av å utvikle denne teknologien er den en konstant tilstedeværelse. Tankene om hva denne teknologien er, og ikke minst hva den kan bli, har gnaget seg fast i hodene deres. Det er disse menneskene vi får møte i iHuman. Alt i fra de største motstanderne, til det som mener det er på tide at robotene tar over og at vår rase underkastes. Bak spakene sitter Tonje Hessen Schei, som i 2014 gjorde internasjonal suksess med filmen Drone. Forbindelsene hun skapte der har nå ledet henne til dette prosjektet, som er en fortsettelse av tematikken derfra. Filmklippene som ble visst er imponerende, ikke bare i form av en samling av noen av jordens smarteste hoder, men også visuelt. Små poetiske elementer her og der binder filmopplevelsen godt sammen. Om det ikke har slått deg enda er dette et svært viktig tema, og filmen virker som noe det er verdt å få med seg.
Tunnelen
Jeg husker en liten periode i fjor da alle prøvde å finne ut av hva oppfølgeren til Bølgen og Skjelvet burde hete. Det var mange komiske ideer, Tørken basser rundt den lille vannkatastrofen flere steder i landet i fjor var nok min favoritt. I sommer kunne man nok med hell også foreslått Vannet basert på et visst reservoar på Askøy. Det er uansett ikke disse som er utgangspunktet for den neste norske katastrofefilmen, det blir nemlig Tunnelen. Riktignok ikke produsert av Fantefilm denne gangen. Her kolliderer en tankbil i en tunell og fanger samtlige barnefamilier, ungdommer og turister. Når tankbilen begynner å brenne resulterer det raskt i et spenningsdrama som vedrører både de på innside og de på utsiden. Den er kanskje ikke i like stor i skala som tidligere norsk katastrofefilm, men virker uansett lovende. Denne typen spenningssatsinger er noe man trenger mer av i norsk korpus. Og etter Skjelvet tar jeg gjerne imot noe som er hakket mer realistisk.
Astrup – Flammen over Jølster
Jeg er mest sannsynlig ikke den eneste som har begynt å gå lei av alle de biografiske filmene som blir spydd ut hvert eneste år. Det er så klart gode grunner til at de lages, navnene selger som regel godt med billetter. Men mesteparten av disse prosjektene mangler som regel all kunstnerisk ambisjon og blir holdne til å gjenfortelle historiske fakta med litt dramatisk krydder på toppen. Astrup: Flammen over Jølster er uansett ut til å bli noe litt annet. Som utgangspunkt tar den for seg Nikolai Astrup, som på langt nær er like kjent som resten av den norske kunsterfaunaen. Mange, smålig irriterende, kunstkjennere mener uansett at han burde ha fått Munchs plass i den norske kollektive bevisstheten. Dette blir på sett og vis også denne filmens tese. Flammen over Jølster prøver med alle sine virkemidler å fange den interne konflikten som plaget dette kunstneriske geniet. Hvordan dette ender opp til slutt kan være vanskelig å si, men av traileren slår det iallfall gnister. I forhold til mange andre biofilmer virker det til at de kunstneriske ambisjonene her er på topp. Hvert eneste bilde er vakkert og poengtert. Med det filmskaperne hevder er en historie med fokus på forholdet mellom Astrup, naturen og gud er det også lov å håpe at fortellingen blir noe utenom det vi er vant til fra sjangeren. Her er det bare å håpe på at filmen står til forventningene.
Drama
Barn
Siden denne teksten ble litt sen, har Barn allerede hatt premiere. Jeg anbefaler de som er interesserte å lese teksten Mathias skrev om den.
Spionen
Jeg begynner å bli lei av krigsfilm. Den norske filmverdenen greier tydeligvis ikke å finne andre spennende øyeblikk i historien vår enn perioden 1940 til 1945. Ikke alt av norske krigsfilm er helt håpløst og sjangeren har sine høydepunkter, dessverre er ikke forhåpningene mine til Spionen store. Måten den portretterer okkupasjonsårene på virker heller ikke nyskapende eller spesielt fengende. Vi har sett det før. Filmen adopterer tilsynelatende også det eldgamle synet på nazistene som umenneskelige monster. I enn verden der nasjonalistiske ideologier gjenfødes fra Asken skulle jeg virkelig ønske at vi fikk noe mer. Det filmen tar i er uansett interessant. En historie om den kvinnelige skuespillerinnen Sonja Wigert som det først i 2003 ble kjent at var spion. Filmen får og med seg Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røyneland fra Kongens Nei på manussiden, en av de mindre skufende krigsfilmene fra de siste årene. I hovudrollen finner vi attpåtil selveste Ingrid Bolsø Berdal. Her burde det være nok talent til å løfte sluttproduktet betraktelig, men det jeg har sett av trailere virker dessverre ikke særlig lovende.
Håp
Maria Sødahl skapte seg i 2010 en plass på det norske regissørkartet med dramaet Limbo. Hennes neste store film kommer uansett først nå. Det lange oppholdet grunnes en lengre kamp med kreft, noe som også blir temaet for denne filmen. Med seg på laget har hun fått både Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård, ikke akkurat lettvektere. Resultatet blir som forventet sterkt, og i traileren er det skuespillet til disse to som virkelig griper en. Som med de flerste slike personlige historier er det uansett vanskelig å ikke være redd for at regissørens visjon ikke treffer publikum. At filmskaperen faller for den alt for natulige lysten til å fortelle sin egen historie “slik den var.” Der resultatet som oftest blir lite engasjerende. Andre Hovig bekrefter uansett at karkateren hun spiller ikke er Sødahl selv, og at hun har fått frie tøyler til å tolke den slik hun selv vil. Det lover godt for en film som virkelig har potensiale til å bli en grusomt vakker opplevelse.
Trailere
