Året går mot slutten, og selv om filmåret 2013 langt fra er over her til lands, tar redaksjonen en oppsummering av de beste filmene vi har sett i år. Utgangspunktet har vært filmer med internasjonal premiere i 2013, og flere av de nevnte har vi også anmeldt her på siden.
Ta en kikk!
Jens:
1. Blå er den varmeste fargen – Regi: Abdellatif Kechiche
Ikke bare årets beste film, men også en av mine favorittfilmer noensinne. Århundrets beste kjærlighetshistorie, som omhandler det kompliserte, men lidenskapelige forholdet mellom to lesbiske kvinner. En film med dype karakterskildringer som føles skremmende realistiske, takket være to fantastiske skuespillere, Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux. Men det er også takket være en regissør som virkelig skyver grensene. Tross at den varer i tre timer, føles den halvparten så lang, og jeg skulle ønske den var lenger. En av mine beste kinoopplevelser noensinne.
2. Prisoners – Regi: Denis Villeneuve
Nok en gang overrasker kanadieren oss med en spennende thriller som tar for seg de mørke sidene av menneskets natur. Alle følelser kommer til orde i full kraft. Prisoners er en så kraftfull film at man rett og slett ikke bryr seg om man finner noen svar eller ikke. At man blir helt satt ut av de menneskelige følelsene fremfor handlingen selv. En godt orkestrert film med gode skuespillerprestasjoner. Det er Jake Gyllenhaal som den sløvøyde politietterforskeren Loki som stjeler showet. Det er også verd å nevne Roger Deakins’ nydelig kinematografi, selv om han ennå ikke har vunnet noen Oscar for sitt arbeid.
3. Frances Ha – Regi: Noah Baumbach
En leken svart-hvitt venninnekomedie som skildrer et sterkt vennskap mellom to kvinner på en morsom, men samtidig seriøs måte. En fantastisk dannelseshistorie med den perfekte hovedrolleinnhaver, Greta Gerwig. En jente man faller for på grunn av hennes indre skjønnhet og lekenhet, selv om hun er stemplet som ”undateable”. Filmen er en bra komedie som treffer på alle riktige punkter. Man kan ikke gjøre noe annet en å danse til David Bowies ”Modern Love” etter å ha sett denne filmen.
4. Rush – Regi: Ron Howard
Utenom å være en knallrå sportsfilm, er Rush også noe mer enn bare det. Den inneholder et spirituelt og forståelsesfullt vennskap mellom to bitre rivaler som er ganske rørende. Ron Howard ser ut til å ha gjort sitt absolutt beste for å få fram den kompliserte rivaliseringene i racingmiljøet. Rush har den eksakt samme feelingen som Formel 1-dokumentaren Senna (2010), noe som er et godt tegn, siden den underbygger Rush sin realisme. Vi ser både blod, svette og tårer, og vi kan slå jubelen løs sammen med publikum når noen vinner eller taper med ære.
5. Alabama & Monroe – Regi: Felix Van Groeningen
En sterk belgisk film som tar for seg bluegrass-musikeren Didier og tattooeren Elises lidenskapelige forhold, samtidig som den følger en trist historie om deres datters kamp mot kreften. Filmen er en hjerteskjærende beretning om hvordan man håndterer sorg, og i kontrast forteller oss en lidenskapelig kjærlighetsfortelling som på samme tid blir dekonstruert. Bluegrass-musikken gir filmen den rette dystre melankolske feelingen som sangtekstene formidler. Musikk som man blir hekta på i etterkant.
Torunn:
1. The Act of Killing – Regi: Joshua Oppenheimer, Christine Cynn & Anonym
Mitt klare førstevalg er dokumentaren The Act of Killing, en opprørende fortelling om kommunistmordene i Indonesia på 1960-tallet. I 2 ½ time får man illustrert hvordan dødsskvadronene tok livet av uskyldig mennesker og deres heltedyrkelse i hjemlandet i dag. Dokumentaren blander fiksjon og ikke-fiksjon, og serverer en banebrytende film innenfor dokumentarsjangeren.
2. Eventyrland – Regi: Arild Østin Ommundsen
Jeg må selvfølgelig dra fram stavangerregissøren Ommundsens siste film. Denne filmen har han regissert, filmet, produsert og klippet selv og hans muse og kone Silje Salomonsen fikk endelig sin første hovedrolle. Eventyrland er visuelt vakker og lydsporet er herlig, komponert av Thomas Dybdahl.
3. Only God Forgives – Regi: Nicolas Winding Refn
Samarbeidet mellom Refn og Gosling fungerte ypperlig i Drive (2011) og de leverer i denne filmen også. Refn har fortalt at hovedkarakteren Julian (Gosling) er en blanding mellom One Eye (Mads Mikkelsen) i Valhalla Rising (2009) og Goslings karakter i Drive. Only God Forgives er en herlig blanding av blod, hevn og dop som gir en bitter ettersmak.
