Denne gongen er det stjerneregissøren Alfonso Cuarón som vart vårt fokusobjekt! Meksikanaren har sidan han vart ålment kjend for hans innslag i Harry Potter-filmseria, arbeida med store budsjett og store stjerner- blant anna Sandra Bullock, Ethan Hawke, Clive Owens og George Clooney. Kjend som ein sjangermeister, Cuarón skapa mest nyleg ein film for Netflix, med det meir personlege relasjonsdramaet Roma som kom ut på tampen av 2018. Han vann Oscarprisen for beste regissør for både Roma og Gravity, men for tida er det uklart kva hans neste prosjekt kjem til å vere. Uansett, her er nokre av utsnitt frå filmografien hans!
Film 1: “Children of Men” (2006)
Året er 2027, og menneskeheita syng på sitt siste vers. Folk kan ikkje lenger reprodusere seg og verda er nesten øydelagd. Storbritannia er det einaste samfunnet som framleis står på beina, men på grunn av verdssituasjonen har det blitt ein særdeles lite koseleg plass. Her finn vi Theo Faron (Clive Owen), ein mann som går gjennom livet sitt i London med ei flaske i handa. Då han blir kontakta av ein gammal kjenning som treng hjelp med å frakte ei ung jente til ein sikker stad, blir dette starten på ei reise som skal vise seg å kunne bli enormt viktig for verda.
Filmen i seg sjølv trefte akkurat der den skulle for min del. Historia er god og engasjerande, karakterane er interessante og verda verkar skremmande ekte og oppnåeleg. På det meir tekniske er kinematografien her spektakulær. Lange, nydeleg utførte takningar fører til at eg er limt til skjermen gjennom heile speletida. Sjølv om filmen viser mykje av dei verste sidene til menneskeheita som er vanskeleg å akseptere, vil eg ikkje sjå vekk i frykt for å gå glipp av noko av det som skjer i biletet.
Med Children of Men presenterer Alfonso Cuarón ein storslagen film som for min del leverer på alt den treng og litt til. Personleg såg eg den for første gong no nyleg, og kjenner eg er irritert for at eg utsette det så lenge som eg gjorde. Dersom du og har utsett å sjå denne filmen, vil eg sterkt anbefale deg å ta tida til å oppleve den.
Skriven av Nathaniel Gjerde Hovland
Film 2: “Og mora di også” (2002)
Y tu mamá también er nok en av Cuaróns minst storslagne filmer. Med filmer som Children of Men, Gravity og Prisoner of Azkaban i filmografien sin hører den nesten ikke til, før man selvfølgelig tar en nærmere titt. Vi følger Tenoch (Diego Luna), en ung mann fra en av Mexicos stormannsfamilier, og bestevennen hans Julio (Gael Garcia Bernal), også en ung mann, men med familie fra arbeiderklassen.
Tenoch og Julio er barnslige, ansvarsløse og kåte gutter som lever livet uten konsekvenser, og det meste samtalene deres går i er dop, alkohol, og hvordan og hvem de skal pule. Sammen tar de med seg Lucia (Maribel Verdú), en eldre kvinne de møter i et bryllup, på en roadtrip langs Mexico på søken etter en idyllisk strand de ikke en gang er sikre på om eksisterer.
Y tu mamá también er, i likhet med mange andre av Cuaróns filmer, filmet med Emmanuel Lubezki bak kameraet, og det er tydelig. Hans kjente forkjærlighet for long-taken er å se her og, men også i mindre storslagen forstand enn for eksempel Children of Men. Her brukes den mer til å fange interessante og morsomme samtaler mellom karakterene, istedenfor store og spektakulære actionscener, og viser på nydelig måte den smittbare kjemien mellom de to unge hovedrollene.
Diego Luna og Gael Garcia Bernal er i dag kjente skuespillerveteraner, og derfor er det alltids gøy å se hvor de kom fra. Y tu mamá también viser at det er god grunn bak deres berømmelse, og de gjør antageligvis den beste portretteringen av unge barnslige menn jeg noensinne har sett. Ikke bare er de morsomme, de er også ekstremt gode på å vise mer subtile følelser som usikkerhet, ensomhet og depresjon.
Y tu mamá también er absolutt en must-see, og viser at mange av Cuaróns beste kvaliteter var allerede til stede tidlig i hans imponerende karriere. Tittelen betyr forresten «Og mora di også» og filmen inneholder den morsomste title-dropen jeg noensinne har sett.
Skriven av Peder Erdal
Film 3: “A Little Princess” (1995)
En søt og sjarmerende film for alle aldersgrupper, A Little Princess er en dramafilm inspirert av Frances Hodgson Burnett sin roman fra 1905 og er Alfonso Cuaróns andre spillefilm. Filmen følger Sara Crewe, en aristokratisk ung pike som begynner på et internat i New York etter faren verver seg for 1. verdenskrig. Etter å ha levd det gode livet fullt av rikdom møter hun likevel verden med et åpent sinn og bredt smil. Hennes sprudlende atferd gjør hun populær blant jentene, men blir satt på prøve av Miss Minchin, en kynisk lærerinne som mener at barn skal ses, ikke høres.
Dette er ikke første gang vi hører om en slik story. Filmen er riktignok fullt av klisjeer og et forutsigbart plot, men Alfonso Cuarón gir filmen liv med farger, humor, drama og budskap som alle kan få noe ut av. Fantasien vi hadde da vi var barn er noe vi kanskje aldri vil få tilbake, men filmen uttrykker godt nettopp hvor viktig det er å bruke det vi har til å ikke la seg knekke av livets problemer. Der mange filmer har en protagonist som lar seg påvirke av andre, sørger A little princess for at det er Sara som påvirker de rundt seg. For Sara er det ingen grunn til å ikke kunne snakke med en farget person, mens de andre barna mener det er utenkelig. Det er disse uskyldige og gode holdningene til Sara som minner oss på at vi bør møte enhver som en likemann.
Noe av det som holder filmen tilbake fra å være storartet er at den rett og slett er veldig klissete og melodramatisk. Det er jo en barnefilm, men den prøver for hardt å overbevise deg om at «her skal du hate livet», «her skal du skrike av sinne», «her skal du gråte av glede». På et punkt begynner man kanskje å himle med øynene, men så kan man ikke la vær å smile litt over hvor søt filmen er.
Skriven av Håkon Munthe-Kaas
Film 4: “Sólo con tu pareja”
Klisjéa er at Cuarón kan arbeide me alle sjangrar, og det godtgjer han for i sin debutfilm Sólo con tu pareja (som kan laust oversettast til kjærleik under hysteri). Her vart mørk komedie og romantikk blanda med bra resultat.
Tomas arbeider som ein skribent for reklamevideoar, men hans ekte lidenskap er kvinner. Når ei av kvinnene (Dobrina Liubomirova) hemnar seg på han med å jukse resultatet på ein HIV/AIDS test vart Tomas (Daniel Giménez Cacho) sitt syn på livet endra, og han vart driven til å endre seg. Sjølvsagd så møter Tomas ei ny kvinne, Clarisa (Claudia Ramírez), som endeleg får han til å slutte å vere ein såpass stor horebukk. Det er i grunn ei ganske ukomplisert forteljing, som vart gjort meir interessant igjennom dunkel humor og flott kinematografi av Emmanuel Lubezki (dette er også hans fyrste ekte spelefilm).
Sólo con tu pareja er ganske søt og stundom veldig morosam. Eg bør også nemne at den er meir enn berre litt problematisk, men tonen i filmen, og bodskapet om at alle kan endre seg gjer at Tomas sine meir tvilsame avgjerder meir akseptable. Det er ein meksikansk film frå tidleg nitti-talet, så litt ekstra chillikrydder er og rekna med.
Ser ein vekk i frå dei meir tvilsame aspekta, er det framleis ei ganske moro kjerne her, Cuarón visar frå fyrste stund kvifor han har eigenskapane som seinare vil hanke inn 2 oscarprisar. Det er mange moro scener, litt risque dialog, og alle karakterane kjennes overraskande levd i. Eit veldig bra utgangspunkt for hans seinare karriere.
Skriven av Jonas Mæland
Film 5: “Roma” (2018)
Alfonso Cuarón har beskrevet Roma som den mest essensielle filmen i sin karriere som regissør. Roma er basert på Cuaróns barndom i Mexico, men den er fortalt gjennom øynene til husholdersken, Cleo, også basert på Cuaróns virkelige husholderske fra barndommen. Det er en saktegående film om helt vanlige liv og om hendelser som snur alt på hodet.
Det er kanskje fordi den er basert på regissørens egne barndomsminner at filmen treffer så dypt som den gjør. Han har selv fortalt at det var nødvendig å lage Roma. Filmen skulle visstnok fungere som en slags forklaring på hvorfor Cuarón ble som han ble, og man ser at Roma er et lidenskapsprosjekt. Selv om filmen bygges ekstremt sakte opp over to timer, er det likevel en veldig menneskelig og hverdagslig følelse over alt som skjer på skjermen. Når man i tillegg legger til den utrolige kinematografen, fører det til en følelse av nostalgi for en barndom man ikke selv har opplevd, men som man lett kjenner seg igjen i.
Hovedrolleinnehaver Yalitza Aparicio ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle etter sin opptreden som Cleo. Både hun og de andre skuespillerne i Roma utgjør hele forskjellen for en såpass emosjonell og personlig film. Filmen hadde ikke funket på langt nær like godt dersom skuespillerprestasjonene ikke var plettfrie, men det er de altså. De tripper lett mellom koselige familiestunder og traumatiske opplevelser under regi av Cuarón.
Romas menneskelighet er kanskje grunnen til at den også innimellom det vakre er veldig tung; den er akkurat som livet. Det er nok ikke filmen å sette på en hyggelig lørdagskveld med godis og brus, men den er ikke mindre enn et kinematisk mesterverk fra Cuarón som uten tvil gjør en av sine aller beste filmer med denne dypt personlige fortellingen. Jeg tror det er en film som vil eldes som fin vin og forbli rørende og relevant.
Skriven av Ylva Haagesen-Løkke
Neste gong vart det David Fincher me rettar søkeljoset på, som snart er aktuell med Netflix-filmen Mank!
