Opp i gjennom tidene har det ikkje vore særleg mange større filmar om den franske motstandsrørsla under Andre Verdskrig. Kanskje dette er sidan Jean-Pierre Melville…
The Dissident er berre keisam. Internasjonal politikk og stormaktsspel har nok ALDRI vore så keisamt på film. Kvar einaste gong filmen startar å utforske ein interessant vinkling på kva som skjedde med Khashoggi, eller korleis det Saudi-Arabiske kartellet opererer, skiftar den retjing til å enten gjenfortelje tidlegare gitt informasjon, eller vise ein ekkel animert grafikk som ser ut som den høyrer heime i eit Ubisoft tredjepersons-eventyrspel.
Den eine engelske tittelen, Love Affair(s), passar i grunnen filmen mykje betre. Den summerar kva filmen si kjerne eigentleg er. Romantiske eskapadar i form av utroskap har aldri vorte framstilt i eit meir positivt ljos, galne franskmenn as. Raskt summert, Maxime vitjar syskenbarnet sitt, François, i fransk vinland. Når Maxime kjem dit vart han engasjert i ein djup kjenseleg samtale med kona til François medan han er vekke på eit jobboppdrag i Paris.
Å leve i Sovjetunionen tyda å stadig vere klår for å når som helst kunne verte råka av statleg makt. Realiteten for dei aller fleste borgararane i landa var at liva deira var utan verdi. Denne kjensla av villkårlegheit vart fanga på eit engasjerande vis av regissør Andrej Kontsjalovskij.
Regissør Catarina Vasconcelos gjev eit innblikk i korleis oss menneskje sansar verda individuelt. Ho gjer dette med ei historie – hennar familie sin historie – skildra med eit uttrykk som i utsjånad liknar framkalla minne frå barndomen.
Tyrkisk film er ei stor blindsone blant biblioteket av film eg har sett, og derfor tenkte eg å ta ein kikk på ein av delvinnarane…
Den korrupte politimannen Cristi hamnar opp i ei skandale rundt saken han etterforskar. Samstundes som han arbeid på saken, selg han også informasjon om den til dei kriminelle. Også lærar han seg å plystre.
Dette er ei gøyal og søt historie om entreprenørskap og mannleg venskap, og trenger eigentleg ikkje meir.
[usr=4.5] Sidan revolusjonen i 1979 har Iran hatt eit strengt straffelovverk, der avretting har vorte vanleg for nokså små lovbrot. Kor mange som har vorte…
Dette er den meist realistiske dystopien eg har sett, med fokus på veldig menneskelege interaksjonar og veldig reelle problemstillingar.