[usr 4]
Noen ganger er det vanskelig å ikke bli skremt av Disneys ballegrep på barndomskulturen. Power Rangers, Muppets, Star Wars, 50% av verdens superhelter og en virtuell hær av prinsesser ligger under megakorporasjonens ordre. Mye smartere folk enn meg har skrevet mye smartere ord om dette, men det føles viktig å nevne det. De fleste av oss kjenner antakeligvis Pinocchio igjen fra Disneys tegnefilm fra 1940, og jeg kan ikke påstå at det er en dårlig film. Jeg kan derimot påstå at Disneys 1940 film er en dårlig adaptasjon, i motsetning til Matteo Garrones 2019 film Pinocchio.
Lutfattig snekker Gepetto (Roberto Benigini) vandrer gatene i en liten Italiensk landsby på jakt etter jobb. Desperat ser han et dukketeater som tar betalt via matdonasjoner. Selv om han ikke får sett dukkene selv velger han å lage sin egen dukke, Pinocchio (Federico Ielapi), hans førstefødte sønn. Om du ser paralleller til diverse bibelske fortellinger, så er nok det med vilje. Mer om det senere. Pinocchio viser seg å være en animert type, tross alt skjært ut av en magisk trekubbe, og mangler totalt impulskontroll. Han viser tidlig en fantastisk evne til å havne i trøbbel når han klarer å svi av beina sine dag én. Dette understreker hva slags fortelling Pinocchio er. Dette er en moralfortelling om hvordan barn bør oppføre seg for å passe inn i et moderne samfunn. Bare et lite “problem”, siden dette på ingen måte er en barnefilm.
De fleste legger kanskje merke til det når Pinocchio brenner av seg beina, eller kanskje når to lakenkledde typer henger et barn etter nakken fra et tre. Denne filmen er brutal, ubehagelig og litt sosialt bevist. Tre ting jeg tviler vi vil finne i Disneys framtidige Live Action adaptasjon av sin egen film. Brutalitet i seg selv betyr så klart ikke mye. Mange filmer kan være edgy og mørke uten mye kontekst. Grunnen det fungerer i denne filmen er tematikken. Hva utgjør et menneske? Hvis Pinocchio ikke var laget av tre, hadde han aldri overlevd. Om han ikke var drevet av medmenneskelighet og lengsel hadde hann gitt opp for lenge siden. Det hjelper også på brutaliteten, så klart, at alle kan slutten.
Det blir ofte diskusjoner i filmsirkler når det kommer til CGI og praktiske effekter. Hva er bedre etc. Virkeligheten er som oftest at en god miks av begge lager det beste resultatet. Mye av filmen er filmet on location i Italia, med tunge lag sminke og kostyme. For en så fantastisk film, så er så mye virkelig, og jeg tviler på at det hadde vært mulig uten moderne CGI. Personlig er jeg stor fan av hovedkarakterens ansiktstekstur. Pinocchio ser på alle punkt ut som tredukken han er (helt til han ikke er det), og sprekkene og skrammene han pådrar seg var for meg veldig rørende.
Den filmen jeg aldri klarer å unngå å sammenligne denne med er Tim Burtons Alice in Wonderland. En veldig forvirret film, kledd i Burtons velkjente stil (over substans). Det var også en adaptasjon av et veldig episodisk verk, fylt med unaturlige vesen og hendelser, drevet av en tullelogikk. I motsettning til Alice in Wonderland, så er Pinocchio ikke trukket tilbake av Disneys merkets barnevennlige (og markedsførbare) trekk. Det mest spooky elementet i Alice er en voldgrav fylt med tare og hoder. Hvorfor er den der? Har ikke peil, og det tror jeg ikke Burton har heller. Derimot så kan jeg sikkert snakke i timevis om body horroren i Pinocchio, og hvorfor den treffer meg så hardt.
Jeg nevnte tidligere de bibelske parallellene. Pinocchio er en sønn av en snekker, født på ukonvensjonelle måter. Han assosieres med uskyldige gårdsdyr, spesielt lam, og fristes av mørke skikkelser til å synde. Hans fysiske metamorfose symboliserer Kristis oppstandelse, noen slukes av en hval, og hele fortellingen er krydret med mange, mange gamle menn jeg vedder på lukter vondt. Alt i alt føles det litt ut som Bibelen the greatest hits, som på ingen måte er kritikk. Narnia har allerede vist oss at en fantasi setting basert på bibelske referanser fungerer, og undrene i denne filmen er snodige som få. Det er noen ganger vanskelig å si om publikum skal være sjarmert, skremt eller kvalm.
Denne filmen er en god deal. Det er noen scener som kjennes ut som om de bare er med siden de var i de originale fortellingene, eller fordi Matteo Garrones ønsket å gi bort flere skuespilleroller til vennene sine. Likevel er filmen fylt med mye fint å se på, mye rart å tenke på, og mye kult å anbefale. Bare ikke ta med noen barn ved uhell.
Pinocchio – Regi: Matteo Garrone. Spilletid: 2t 5 min. Land: Italia/Frankrike/Storbritannia. Norgespremiere: 25.12.2020. Skuespillere: Roberto Benigni, Federico Ieapi, Rocco Papaleo. Aldergrense 6 år
