Martin Scorsese er uten tvil en av verdens mest berømte regissører, og før du klikket deg inn på denne artikkelen hadde du nok full formening om hvem han er og hva slags filmer han lager. Det første man tenker på er nok filmene han har laget om organisert kriminalitet, alt i fra mafiaen i Boston i The Departed (2006) eller karene i Las Vegas fra Casino (1995). Filmene vi ser på for denne gang går litt vekk i fra gangstermiljøet, og bare én av filmene under er med hans kompis Robert De Niro som han har jobbet med på hele ni spillefilmer. Men, filmene vi ser på er like trollbindende og god, og noen av dem burde i bunn og grunn settes mer pris på.
Uskyldens Tid (1993)
Et periodedrama fritt fra all slags vold er nok ikke det folk flest forbinder med Martin Scorsese sine filmer, men likevel lagde han nettopp dette i 1993, midt mellom sine nå mer kjente verk som Goodfellas, Cape Fear og Casino. Dersom man står i fare for å tro at The Age of Innocence bare var et lite lavbudsjetts påfunn Scorsese snekret sammen i påvente av et nytt mafieoppdrag så tar man feil. Med navn som Daniel Day-Lewis, Michelle Pfeiffer og Winona Ryder i hovedrollene er filmen uten tvil en storsatsning, dog kanskje i en litt ny retning for Scorsese på dette tidspunktet i karrieren.
Selv om filmen leverer et nokså trygt og tradisjonelt trekantdrama som sentrum for handling klarer Scorsese å bruke settingen av sosiale eliter i 1870-tallets New York til å forme og utvikle denne spenningen på en svært effektiv måte. Newland Archer (Day-Lewis) er forlovet med May Welland (Winona Ryder), men faller sakte men sikkert for Mays kusine Ellen Olenska (Michelle Pfeiffer) som har flyktet fra sin mann i Europa uten enda å ha fullført noen skilsmisse. Filmen bruker datidens sosiale regler og koder til full effekt, og klarer samtidig å gjøre disse reglene (som virker fremmede og uforståelige med dagens øyne) forståelige for publikum. Dersom periodedramaets viktigste oppgave er å transportere og leve tilskueren inn i en gitt tid så består The Age of Innocence med glans.
Skrevet av Mathias Mørch
Bringing out the Dead (1999)
Bringing Out the Dead gir en motbydelig og skitten fremstilling av New Yorks gater på 90-tallet, og hvor jævlig jobben som ambulansesjåfør kunne være. Uteliggere ligger strødd blant søppel i gatene, og overdoser og drap er normen. Frank Pierce (Nicolas Cage) er en utbrent og lei ambulansesjåfør som ikke helt ser meningen med noe som helst. Han klarer ikke sove, hallusinerer i hytt og pine, og kommer seg kun gjennom natten med en god dråpe alkohol i blodet. Scorsese er ikke redd for å vise brutaliteten ved Franks tilværelse, og hva slags jævlige tilstander New York hadde med å gjøre på 90-tallet. Likevel klarer Bringing Out the Dead å være både hysterisk morsom og til tider rørende.
Filmen har en slags energi ved seg som er vanskelig å forklare, men det er tydelig at Scorsese samt hele hans ensemble med dyktige filmskapere storkoste seg da de lagde denne smågærne lille filmen. Skuespillerne gir virkelig alt de har og spesielt Nicolas Cage og Ving Rhames er scenestjelere hvert bidige sekund de er på skjermen. Musikkbruken og klippingen er også så eksakt og presis at spilletiden på 2 timer føles som en knapp time.
Dette er kanskje ikke en film for alle, med tanke på hvor grov og grotesk den til tider kan være, men likevel er Bringing Out the Dead en glemt perle i Scorsese sin filmografi, og er i mine øyne en av hans aller beste filmer. Se den!
Skrevet av Peder Erdal
Komediens konge (1982)
Rupert Pupkin (Robert De Niro) er en ned-på-lykka komiker som bare ikke har hatt sitt gjennombrudd enda. I all fall ifølge han selv. Realiteten er at han ikke har prøvd. I stedet for å teste ut scenene blant New Yorks mange klubber, så nærmest forfølger han sitt personlige stand-up idol, Jerry Langford (Jerry Lewis) i et forsøk sosial og profesjonell stige klatring. En situasjon som ikke blir bedre av at vi som publikum ikke kan stole på det vi vises, siden Pupkin er en upålitelig forteller. Vi kan ikke helt vite hvilke deler av filmen som er sanne, eller en del av Pupkins fantasi, og vi vet ikke hvor langt Pupkin er villig til å gå for sin drøm.
Filmen er fortsatt relevant til dagens publikum, ikke bare fordi 2019s The Joker baserer mye av handlingen sin på denne filmen, men også fordi temaene parasosialitet og parasosiale forhold har helt andre meninger i et samfunn med 17 sosiale media apper, men som fortsatt ikke har møtt en kompis på puben på år og dag. Forholdet mellom Pupkin og Langford (og Masha (Sandra Bernhard) og Langford for den slags skyld), sitter parallelt med forholdet Pupkin har med sin high-school sweetheart, Rita Keane (Diahnne Abbot). Pupkin har vært grei med henne, gjort en eller to gode gester i hennes retning, og nå krever han hennes tid og følelser i gjengjeld.
Selv om filmen handler om komikere, så bør man ikke ta det feilgrepet å forvente en komedie. For det meste så er det ikke vitser i filmen, i alle fall ikke vitser som tar seg best ut på skjerm. Dette er en fortelling om en muligens manisk, muligens narsissist, garantert bare litt morsom mann som er villig til å gjøre alt for å få et publikum.
“Better to be king for a night, than a schmuck for a lifetime.”
Skrevet av Torgeir Engen
Hugo (2011)
Alt spinner i Scorseses Hugo. Klokker, toghjul, tannhjul, hodet mitt, og filmruller. Vi befinner oss i 30-tallets Paris hvor unge Hugo Cabret (Asa Butterfield), i all hemmelighet, er ansvarlig for å trekke togstasjonens klokker. Han ser en mulighet til å dele hemmeligheten sin med Isabelle (Chloë Grace Moretz), som hjelper han på veien til det som skal bli en spennende oppdagelse av spesialeffekter.
Hugo er ulik noen annen Scorsese-film. Filmen er stilistisk, og teatralsk i sin utforming, og et verk som vil kunne nytes av både den yngre og eldre garde, på forskjellige grunnlag. Dette eventyret tar oss med på en ferd til viten. Det appellerer til det grunnleggende spenningssøkende hos de fleste av oss. Filmens første halvdel bygger opp under den barnlige søken etter eventyr. Filmens andre halvdel gir oss filmelskere et karakterbasert dypdykk i spesialeffektenes oppstandelse.
I Hugo finner vi Asa Butterfield og Chloë Grace Moretz’ første store filmprestasjoner. Butterfield viser fra første stund en tydelig kompetanse i skuespillerfaget, men Moretz kunne med fordel hatt godt av noen ekstra runder med aksenttrening.
Den overdrevne karakteriseringen gjør det tidvis vanskelig å skape en følelsesmessig forbindelse til rollene som fremstilles, men når det først treffer, så treffer det dypt inn i hjerterota. Filmens stilistiske virkemidler har en tendens til å dra oss litt til hver side av følelsen av realisme, på godt og vondt.
Hugo er en filmopplevelse som er verdt å få med seg, om ikke bare for en form for leksjon i filmens historie.
Skrevet av Kristin Rydland
After Hours (1985)
Dette er en type film man ikke bør dømme basert på coveret. Jeg har hatt denne filmen i watchlisten min veldig lenge før jeg vurderte å se den, og gud hvor jeg angret i etterkant! Jeg satt igjen helt stønnet rett etter filmen var ferdig, den overasker med hvor bra den er. Det er vanskelig å beskrive hva som gjør denne filmen til en god en, men i korte trekk; narrativen er helt utrolig skrevet.
Filmen fortsette å overraske gang på gang, den blir bare bedre for hvert minutt. Sjangeren er det man kan beskrive som crime / drama, men den har mange elementer av humor. En helvettes kveld som bare blir bedre og bedre. Er det noe vår hovedperson kan ta med seg videre så er det at han må slutte å bli med damer hjem.
Scorsese tenkte ikke nødvendigvis gjennom det da han skapte filmen, men han har klart å lage en utrolig skildring av hvordan jeg ser for meg det er å leve som paranoid schizofren. Min teori er at dette er relatert til historiske hendelser i tiden filmen ble lagd (1985), da Ronald Reagan slapp ut schizofrene fra psykiatriske klinikker. Kort sagt: Martin Scorsese er i en mesterklasse av sirkulær dramaturgi.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
