Er det noe vi savner i redaksjonen så er det gode gammeldagse filmkvelder. Gleden ved å samles en hel gjeng og kose seg med en film i felleskap er av åpenbare grunner ikke mulig lenger, men det har ikke stoppet oss fra å skrive om det likevel. Om det er å le av en dårlig film sammen, eller rett og slett å dele en god filmopplevelse sammen, så er det altså enkelte filmer som blir bedre om man ser dem i godt selskap. Om man har en lav promille i tillegg hjelper også det. Dette er filmene du bare må se med vennegjengen!
10. Superbad (2007) Regi av Greg Mottola
Lista begynner med en av de mest idiotsikre filmene man kan nøye seg med på en filmkveld, nemlig Superbad (2007). Filmen er regissert av Greg Mottola og inkluderer skuespillere som Jonah Hill, Michael Cera, Christopher Mintz-Plasse, Seth Rogen og Emma stone. Bare å navngi disse personene burde være en pekepin for hva slags type film dette er. Selve handlingen er utrolig enkel og dreier seg hovedsakelig om tre venner som prøver å skaffe alkohol til en «eksklusiv» tenåringsfest. Når det er sagt er det ikke mye å si som ikke allerede er blitt nevnt. Filmen er ikonisk og hysterisk morsom. Den har mange scener enhver kan kjenne seg igjen i og kjemien i den sentrale vennegjengen er uerstattelig. Det er mange replikker folk har sitert i etterkant og en god del scener folk flest assosierer med memes. Så kulturell er den nemlig. Under den komiske overflaten finner man også en overaskende hjertefølt fortelling om separasjonsangst og vennskap, men den mestrer likevel komedie på et så høyt nivå at å se den alene ville vært en synd.
Superbad er kanskje en av de mest typiske filmene man spiller av på en filmkveld med venner, men den er det nettopp fordi den er så hysterisk morsom og underholdende, og i tillegg balanserer dette med godt utført drama og en særdeles tilfredsstillende slutt.
Skrevet av Håkon Munthe-Kaas
9. The Goonies (1985) Regi av Richard Donner
Mike Walsh og kompisane sine ser etter eit siste eventyr dei kan gjere i lag før husa deira blir rivne til fordel for ei golfbane. Då dei finn eit gammalt kart på loftet får dei akkurat det dei er ute etter, og blir dradd med på ei storslagen ferd som byr på alt frå ein kriminell italiensk familie, til gløymde piratskattar.
Filmen er storskjermdebuten til både Sean Astin og Josh Brolin, som spelar to brør i eit galleri av minneverdige karakterar som gjer denne filmen til det den er; ei skikkeleg sjarmbombe. Dette er lett ein film ein kan sjå aleine, men med eit såpass stort fokus på vennskap er denne filmen aller best i selskap av folk ein er glad i.
Ein herleg film frå start til slutt er The Goonies akkurat det ein vil den skal vere. Filmen osar av 80-tals eventyrfilm, og eg sit med ein barnsleg fryd kvar gong den sparkar i gong. Det er få filmar som klarer å setje ei såpass herleg stemning, og eg har trua på at dette rett og slett er ein skikkeleg godfilm som alle kan like.
Skriven av Nathaniel Gjerde Hovland
8. Dinosaur (2000) Regi av Ralph Zondag og Eric Leighton
Den første komplette CGI animerte filmen til Disney studios er ikke en pryd for øyet. At filmen er en av de mest forstyrrende tingene du kan se på gjør den perfekt egnet for en filmkveld. Dinosaur kostet 127 millioner dollar å lage. Det ambisiøse prosjektet, er filmbransjens svar på å le av den stygge ungen!
Men filmen oppnår ikke bare legendestatus på grunn av dårlig cgi. Karakterene i filmen er vidunderlig endimensjonale. Hovedkarakteren Aladar er dinosaurs versjon av Moses, bare istedenfor å bli adoptert av kongefamilien, blir Aladar adoptert av dumme apekatter. En av disse apekattene er den kåte ungkaren Zini. Zini stjeler showet med sine vakre kommentarer, som når han spør en sexy apekatt om å spille “Apetuten peker på”.
Konflikten i Dinosaur er også utrolig artig å følge med på. Den legendariske duoen Kron og Bruton skal lede resten av flokken til paradis, vekk fra asteroidene. Kron og Bruton bryr seg lite om dinosaur liv! Hvis du ikke kan holde følge med dem, fortjener du ikke å leve. Det er dermed opp til Aladar å senke tempoet på flokken sånn at alle kan dø samlet.
Skrevet av Martin Skage
7. One Cut of The Dead (2017) Regi av Shinichiro Ueda
Da det kom til hvem som skulle skrive om One Cut of the Dead stod det mellom Jonas og meg. Vi diskuterte saken litt, og endte opp med at det ble meg fordi Jonas ville ha en unnskyldning til å se Trolljegeren om igjen. Hans begrunnelse for å ikke ville skrive om One Cut of the Dead var fordi «kor skal eg starte liksom lol», og det er nettopp det jeg spør meg selv nå.
One Cut of the Dead er nemlig en såpass særegen og original film at å skulle skrive om hva den er, på bare noen få hundre ord, er temmelig vanskelig. Det er også en film som utvilsomt er bedre desto mindre man vet om selve handlingen før man ser den. Jeg kan si så mye som beskrivelsen til IMDb gjør, nemlig at det er en komedie om en gjeng som prøver å lage en såkalt «one-take» film om zombier, men som nokså plutselig blir avbrutt av virkelige zombier. Mer tørr jeg ikke å si om handlingen.
Dette er ganske tydelig en lavbudsjettsfilm, og opptredenene skuespillerne har å tilby er ikke akkurat noe å kaste Oscar-statuer etter, men alt dette hjelper bare den uimotståelige sjarmen med å stråle gjennom hele den forholdsvis korte spilletiden. Så ring gutta, kjøp en sekser og kos dere, for dette er enkelt og greit en film man bare må se!
Skrevet av Peder Erdal
6. Trolljegeren (2010) Regi av André Øvredal
Trolljegeren er ein gjengangar på våre topp ti lister og med god grunn! Som eit eksempel på det fremste ein kan få til med ‘found-footage’-sjangeren, Trolljegeren er det beste av norsk komisk spelefilm. Otto Jespersen berer filmen på skuldrene sine med ein strålande framsyning, men dette er ikkje for å seie at Andre Øvredal og hans produksjon ikkje bringar noko til bordet. Å sjå filmen i godt selskap seint ein laurdags kveld er eit klokt val for alle involverte. Det at filmen held seg seriøs, i trass med at den har ei gjennomgåande humoristisk stemning gjer at dei morosame augeblikka vart opphøgja.
Heile konseptet om ei gjeng filmstudentar som snublar over ein massiv konspirasjon der det finnes troll på Noregs vidder er ganske morosamt, og det at Trolljegeren speler det såpass nøktern er ein genistrek av produksjonen. Høv du ein film å setje på for gjengen, seint ein kveld med ei par pils innanbords kan du ikkje gå feil med Jespersen som skriker «TROLL» for full hals.
Skrevet av Jonas Mæland
5. American Pie (1999) Regi av Chris og Paul Weitz
Fyll, faenskap, og selvsagt, skulle egentlig bare mangle, full pupp. Fire gutter i sene tenår inngår en pakt: Før skoleåret er omme skal de være fire menn i sene tenår. Man må egentlig sette pris på hvor mye bromanship som foregår i filmen. Jim, Kevin, Finch, Oz og femtehjul Stiffler er mye gøy, og mangelen av dem er nok hvorfor de mange spin-off filmene har sugd til de grader, men virkeligheten er at American Pie er fire generiske high-school sex-komedier godt blandet på fast forward. Veldig Basic. Veldig funksjonelt. Ok, litt dysfunksjonelt.
Humoren går fra klein til kvalm til kåt til klassisk i omtrent samme tempo som pop rocken til lydsporet, begge like viktig til filmkveld som pils. Det er veldig gøy å se på hvilke av disse skuespillerne som fortsatt henger rundt i mainstream i dag, rart nok flere av dem dukket opp i Orange is the New Black, blant de er Natasha Lyonne min favoritt både for denne filmen og alt annet kult hun har gjort (alle bør se But I’m a Cheerleader).
Sjangeren, og filmen, kan ofte bli misforstått som hjerterå og hjernedød, men det ville jeg protestert. Maskuliniteten er (til en viss grad) sunn og broderlig, og Stiffler, testosteron incarnate, får sin karmiske straff. Og i samme scene vet jeg at flere filmstudenter vil kjenne igjen hvilken film klassiker Simon & Garfunkel refererer til. Netflix har flere av filmene med disse gutta tilgjengelig for øyeblikket, så jeg anbefaler at dere griper sjansen neste gang dere vil sprekke en kald en med gutta, som det heter på dårlig norsk.
What exactly does third base feel like? Like warm apple pie.
Skrevet av Torgeir Engen
4. Frykt og avsky i Las Vegas (1992) Regi av Terry Gilliams
Frykt og avsky i Las Vegas er filmatiseringen av boka med samme navn fra 1972. Den handler om en journalist og hans advokat på det som skulle være en jobbreise til Las Vegas. Allerede før de kommer frem har fokuset blitt skifta fra jobb til festing og dop, masse dop.
Med en av verdens fremste moromenn Terry Gilliam ved roret og Johnny Depp og Benicio Del Toro på skjermen er det ikke rart at dette ble skikkelig godfilm. Perfekt å for eksempel nyte med andre. Det er altså så mye sprøtt som skjer igjennom filmen at det er umulig å holde smilet borte.
Denne filmen byr på mye mer enn bare smil og. Den har et fantastisk soundtrack og nydelige bilder. Når man ser filmen får man en følelse av at dette også var en utrolig morsom film å lage med enormt rom for kreative folk i alle roller. Det er ikke uvanlig å høre noen beskrive en film som en «syretripp», men denne filmen er faktisk akkurat det.
Skriven av Herman Trosholmen Skurdal
3. Hot Fuzz (2007) Regi av Edgar Wright
Edgar Wright introduserte verden til sin absurde buddy-cop-komedie, Hot Fuzz, i 2007. En humoristisk sjokkerende, krim-perle av en film, den andre filmen i rekken av det som seinere ble kjent som «Cornetto-trilogien». Etter braksuksessen sin i 2004 med skrekk-komedien Shaun of the Dead, med Simon Pegg og Nick Frost i hovedrollene, returnerer både regissør og hovedrolleinnehavere i action- og krimkomedien Hot Fuzz.
Her blir vi introdusert til Sersjant Nicholas Angel (Simon Pegg). Angel er den flinkeste og høyst dekorterte politibetjenten i London. Angel blir overført fra sin posisjon i London til en avsidesliggende småby utenfor fylket. Hvorfor? Jo fordi Angel rett og slett er for flink i jobben sin. Småbyen som Angel ankommer til viser seg tilsynelatende å være så å si uten et fnugg av uoppklarte saker og/eller kriminalitet, men eier likevel en rekordhøy statistikk angående «dødsårsaker som forekommer av uhell». Noe lukter råttent i Danmark, og Angel skal finne ut hva, sammen med sin håpløse og naive nye partner Danny Butterman (Nick Frost).
Dette er en utmerket film for en filmkveld med de nære vennene som liker fantastisk «schlock», komisk timing, overdrevet blodsprut og voldelige løsninger på usedvanlige rare problemer. Jeg har sett Hot Fuzz titalls av ganger allerede og den har en svært høy gjennspillingsverdi. Wright sin frekke og raske visuelle komiske stil leveres i form av lynraske kutt og reaksjonære bilder, knyttet opp mot fantastiske overdrevne karakteruttrykk og skuespillere.
Filmkveldfilmer må kunne kommenteres under, samt flires høyt av, uten at det går på bekostning av filmopplevelsen, dette gjør Cornetto-trilogiens andre film til et utmerket valg for de fjollsene du kaller venner. Med sin spirituelle oppfølger fra mesterverket sitt fra 2004, leverer Wright en av de mest solide og vittige komediene fra det 21. århundre.
Here comes the fuzz!
Skriven av Marius Mellem
2. In Bruges (2008) Regi av Martin McDonagh
Mørke komedier har en tendens til å være noe av det artigste man kan se beruset eller i godt selskap, noe som lander denne fantastiske filmen på en sterk andreplass. Begge protagonistene er irske, og de svaier rundt i denne tullebyen i Belgia. Filmen har noen rolige segment, og noen som tar helt av med horer, kokain og vitser om å sparke kortvokste. Det er en helt rå film som tar helt av i kompani med gode venner og litt promille, proppfull av ironi.
Filmen er en britisk-amerikansk produksjon av regissør og manusforfatter Martin McDonagh (kjent fra Three Billboards Outside Ebbing, Missouri). Vi blir kjent med protagonistene våre; Ray og Ken to leiemordere som befinner seg i denne Nordens Venezia. De har blitt sendt til byen (eller for å matche filmens kristne tema: Skjærsilden) av sjefen deres; Harry på noe de ser på som både ferie og oppdrag. Premisset er ikke så gærent i seg selv, men det er tingene de finner på ved siden av hovedoppdraget som gjør at filmen tar helt av som komedie.
Filmen undersøker moralitet på en måte hvor det blir vanskelig for både seeren og karakterene å gjøre seg opp en formening om rett og galt. Filmen har sin egen forvridde form for rettferdighet og æreskode blant disse leiemorderne som åpenbart har et forvridd moralsk kompass og det utspiller seg på en humoristisk, men også noe seriøs måte. Filmen er fylt med ironi og utforsker kristne tema som synder, straff og tilgivelse.
Noe av det artigste man kan se på en filmkveld er en god og fæl film som sin tullete handling bare forsterkes av promille og å le av de fæle vitsene med andre.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
1. Braindead (1992) Regi av Peter Jackson
Braindead, du kjære, vakre Braindead. Braindead, eller Dead Alive som den også går under er en voldsballet uten like fra Ringenes Herre regissør Peter Jackson. Lenge før hobbiter og alver lagde han utvilsomt den blodigste filmen noensinne, og aldri har blod og gørr vært så skamløst underholdende!
Lionel bor med den kontrollerende moren sin i Wellington. Hun synes ikke noe om det at han har funnet tonen med Paquita, som bor lengre ned i gata. Da moren bestemmer seg for å spionere på dem da de drar på et stevnemøte i dyreparken presterer hun å bli blitt av det svært sjeldne dyret rotte-apekatten. Som et resultat av bittet råtner moren mer og mer og blir omsider om til levende død, som Lionel fortvilt må prøve å gjemme bort fra offentligheten. Men det skal ikke mye til for at et større utbrudd forekommer, og Lionel ser seg nødt til å redde byen fra zombier.
Jeg føler egentlig at jeg ikke evner meg til å ordlegge meg skikkelig om hvor god denne filmen faktisk er. Jeg klarer ikke å, «do it justice». Den må egentlig bare sees, og det så fort som mulig. Filmen har alt: kreativ bruk av gørr og blod, zombiebabyer, tidligere nevnte rotte-apekatter, Peter Jackson cameo, og Kung-Fu krigende prester?! Dette i tillegg til en høvelig mengde fis og tissehumor. Det er også noe med den Tom og Jerry-lignende slapstickhumoren som aldri slutter å levere. Filmen er rene definisjonen av god stemning, og nå kommer en hot take så gjør deg klar; Jeg mener denne filmen er i samme liga som Jacksons senere Ringenes Herre filmer. Helt seriøst, rett og slett dritbra.
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
