De aller fleste av oss er heldige nok til å snuble over en god oppvekstskildring i våre formative år. En film som greier å fange alle de gode og dårlige sidene ved barndommen, og den ofte bittersøte overgangen til det mer alvorlige voksenlivet. Kanskje blir disse skildringene da et viktig holdepunkt for hvordan vi ser oss selv i denne turbulente perioden. I andre tilfeller dukker ikke filmen opp i livene våre før vi blir mye eldre, og blir da en lupe mot en svunnen tid med både vakre eventyr og knuste hjerter. Her er noen av redaksjonens favoritter:
10. Sannhetens øyeblikk (The Karate Kid) (1984) Regi av John G. Avildsen
Då mor hans får ein ny jobb på andre sida av landet, må Daniel LaRusso flytte frå New Jersey til solfylte California. Gullstaten byr på strender og palmar, men under alt dette ligg ei utfordring for protagonisten vår. Då han endar opp på vondsida til dei kule gutane på skulen, ser det ut som han går ei vanskeleg tid i møte. I eit forsøk på å forsvare seg mot handlingane til Cobra-Kai-gutta oppsøkjer han vaktmeisteren i leilegheitsbygningen sin for å lære den eldgamle kunsten karate. Dette blir starten på ei reise med mange lærdommar som går mykje djupare enn berre kampsport.
Det er vanskeleg å ikkje like ei underdog-forteljing. The Karate Kid er ei underdog-forteljing utført på perfekt vis. Ved sida av den engasjerande konflikten mellom Daniel og Cobra-Kai-gjengen får vi også sjå Daniel vakse som ein person med hjelpa til Mr. Miyagi. Det spesielle forholdet mellom Daniel og Mr. Miyagi gjer denne filmen til meir enn berre ein film om kampsport, og er grunnen til at The Karate Kid fortener ein plass på denne lista.
Skriven av Nathaniel Gjerde Hovland
9. Kikis budservice (1989) Regi av Hayao Miyazaki
Kiki er fylt 13 år, og heksenes tradisjon tro må hun flytte hjemmefra for å lære seg å leve som en selvstendig heks. Hun finner fort en nydelig og sjarmerende by langs kysten, men dessverre er ikke alle byens borgere like imøtekommende som Kiki kanskje hadde sett for seg.
Som en 22 år gammel gutt skulle man kanskje ikke trodd at en av filmkarakterene jeg føler jeg kan relatere aller mest til er en 13 år gammel jente i en animasjonsfilm, men det er noe ved Kikis dagligdagse og forholdsvis små og personlige konflikter som er veldig lett å kjenne seg igjen i. Det handler sjeldent om liv og død i Kikis Budservice (med unntak av filmens klimaks), i stedet er det Kikis vanskeligheter med å passe inn og noe ofte svinnende selvtillit som er filmens fokus. Som student som har flyttet hjemmefra til ny by og nye omgivelser er det også omtrent umulig å ikke kjenne seg igjen i følelsen av at man plutselig er helt alene, og det er sjeldent jeg kommer meg gjennom hele Kikis Budservice uten å felle et par tårer.
Denne filmen fanger i mine øyne «coming-of-age»-tematikken på helt fabelaktig vis, og er en verdig del av listen vår. Det hjelper jo da også at i tillegg til den gode handlingen har vi også Miyazaki sine fantastiske tegninger og Joe Hisaishi sin fabelaktige musikk å kose oss med hele veien.
Skrevet av Peder Erdal
8. Mean Girls (2004) Regi av Mark Waters
Cady har levd det meste av sitt liv hjemmeskolert på de afrikanske savannene, men nå har hun flyttet til den amerikanske forstaden, og begynner på videregående. Her havner hun midt i en kald krig mellom skolens diverse sub-kulturer. De første jevnaldrende hun blir kjent er den kreative gothen Janice og for-gøy-til-å-fungere Damien, som overtaler henne til å styrte kafeteriaens øverste kaste, The Plastics, fra innsiden.
Som en utvikling av den typiske Queen Bee filmen, går Janices plan i vasken når Cady finner rampelyset som The Plastics tilbyr svært forførende. Hun klatrer rangstigen, arver tronen som skolens baddest-bitch-plus, og innser ikke sine feil før minst en person blir påkjørt av en buss.
Ellers inneholder filmen masse humor, og et genuint godt budskap om selvrealisering. Og den har meteorologiske pupper, som alltid er en bonus. Mean Girls har gjenopplivet oppvekstfilmen som sjanger, og takket være filmens mimetiske øyeblikk, holdes den fortsatt veldig kjær i diverse internettkulturer.
Skrevet av Torgeir Engen
7. Mommy (2014) Regi av Xavier Dolan
Mommy følgjar tenåringen Steve (Antoine-Olivier Pilon), medan han leitar etter sin stad i verda. Han bur med si mor, Die, (Anne Dorval) og dei to er eit «makt-par» av emosjonell energi. For begge to er nemleg ikkje akkurat sosialt tilpass, Steve slit med nokre heftige sinneproblem, medan Die sin favoritt ting i verda er å spele på usikkerheitene til andre. Derfor, eit par valdshendingar seinare, blandar naboen deira Kyla seg inn i førehaldet mellom mor og son for å prøve å avvikle situasjonen samt hjelpe Steve fullføre skulen. Dorval og Pilon gjennomfører her båe karrieredefinerande prestasjonar, familiekonfliktar har aldri vore vondare skildra enn her. Den råe emosjonelle krafta bak Mommy er i ein eiga liga.
Då eg fyrst såg Mommy litt over eit år sidan var eg allereie kjend med Xavier Dolan, via den vakre kjærleiksskildringa Matthias & Maxime. Kvifor eg så ikkje laup for å sjå Mommy med fyrste høve anar eg ikkje. Dolan har visa i gjennom sin allereie solide filmografi at han likar forteljingar som er svært personlege og nærast sosialrealistiske. Mannen har forma eit eige stiluttrykk, definert av hans inntrengande musikkbruk, endringar i utsnitt, leik med ljos og farge, samt stadig «shakycam». Trendane blant filmane hans er kanskje best karakterisert av Mommy, der storparten av filmen føregår i eit 1/1 format, vekselvis for å båe skildre rollefiguren Steve si innestengde sinnstilstand, men også for å kunne fange sjåaren. 1/1 er ikkje eit tiltalande utsnitt. Mommy har også den beste bruken av Oasis sin massive hit, Wonderwall, i gjennom tidene. Dorval og Pilon gjennomfører her båe karrieredefinerande prestasjonar, familiekonfliktar har aldri vore vondare skildra enn her. Den råe emosjonelle krafta bak Mommy er i ein eiga liga.
Skriven av Jonas Mæland
6. The Breakfast Club (1985) Regi av John Hughes
Denne har du vel ikke glemt? I løpet av en lørdag i gjensitting blir vi kjent med de vidt forskjellige sidene til fem vidt forskjellige tenåringer. Disse fem er alle fra ulike gjenger, men klarer til tross for dette å utforske sider av hverandre som er likere enn de kanskje hadde forventet. Usikkerhet er relativt, uansett hvor i hierarkiet du står. De fem typiske amerikanske high school-personlighetene, idrettsstjerna, pøbelen, nerden, den alternative og den populære, møtes på biblioteket. Sammen med John Hughes skaper de det som kan regnes som en av de mest populære coming of age-filmene gjennom tidene.
The Breakfast Club er en klassiker. Hughes vekker nostalgiske minner for alle som gjennom årene har sett filmen på kino, VHS, DVD eller streamingtjenester. Filmen spiller ikke bare på å utfordre stereotypier, men er også en stemningssetter som passer inn på de fleste filmkvelder. Vi går inn i filmen i den gode tro om at vi kommer til å kjenne oss igjen i en av de fremstilte stereotypene, men det viser seg etter hvert at det mest grunnleggende vi relaterer til er ungdomsårenes usikkerhet. Tematikken er tung, men pakket inn i lettfordøyelig humor og lek.
I løpet av en time og 37 minutter får ungdommen vite noe den eldre skare allerede vet, usikkerheten fra ungdomsårene er forbigående, og irrelevant i det lange løp. Den nydelige filmopplevelsen avsluttes med en nyoppdaget selvtillit, med en underliggende fornemmelse av at når mandagen kommer, vil all progresjon fra bibliotekets mange vegger være tilbakestilt.
Skrevet av Kristin Rydland
5. A Brighter Summer Day (1991) Regi av Edward Yang
A Brighter Summer Day (Edward Yang, 1991), Edward Yangs desidert lengste, og kanskje også aller beste, film kan prises for så mye. Vakkert fotografi, imponerende prestasjoner av et rollegalleri bestående av hovedsaklig amatørskuespillere, proppfull av historisk og politisk detalj fra et land i enorm forandring, rundt et hundretalls karakterer med replikker som på nesten magisk vis unngår å bli forvirrende, men også en av de mest imponerende fortellingene om oppvekst som grunnlag for det hele.
Xiao Si’r (Chang Chen) vokser opp i 60-tallets Taiwan, og etter manglende prestasjon på et utvalg eksamener kommer han ikke inn på dagskolen og må ta til takke med den langt mindre prestisjetunge nattskolen, til foreldrenes skuffelse. Som coming-of-age filmer gjerne gjør handler også A Brighter Summer Day om ung kjærlighet samtidig som plotets romantiske side ikke er styrende for filmens handling. Xiao Si’rs liv preges av voldelige gjengmiljøer, en til tider nådeløs statsmakt som fortsatt opprettholder landets krigsrett og brutale kamp mot kommunistisk innflytelse fra Kinesisk fastland, foreldre som opplever både opp og nedturer, amerikansk popkultur, og selvfølgelig sin første kjærlighet Ming (Lisa Yang).
Filmen er et imponerende stykke historie, nøye kontruert og presentert i all sin glede og sorg med en ung, noe underpresterende og forvirret gutt midt i det hele. A Brighter Summer Day er kanskje like mye en film om Taiwan som det er en film om Xiao Si’r. Uansett er sluttresultatet er film så full av detalj og liv at det hele nesten virker umulig. Med sine fire timer spilletid er filmen like lang som den er bra, og uten tvil en av Yangs største triumfer. Ikke bare er den en av de beste filmene om oppvekst noensinne, det er en av filmhistoriens mest imponerende verk.
Skrevet av Mathias Mørch
4. Moonrise Kingdom (2012) Regi av Wes Anderson
I september i 1965 bestemmer to tolvåringer seg for å rømme sammen. De føler begge på det å ikke passe inn og vil heller starte et nytt liv sammen. Med Sams kunnskap om naturen kan de spise godt og få ly fra været, og med Suzy sine mange bøker kan de ha koselige kvelder med lesing ved bålet. Alt i alt virker de unge turtelduene ganske selvstendige.
Moonrise Kingdom er en lystig og koselig oppvekstfilm som appellerer til alle aldre. Veldig typisk for Wes Anderson er det lagt stor vekt på det estetiske, med fantastiske farger og skjønne kostymer. Rollebesettinga er også vært å nevne, med utrolig mange kjente fjes som alle har fått morsomme karakterer, alle med særpreg.
Gjennom sin reise i villmarka går de to unge menneskene raskt igjennom store steg mot voksenlivet. Alt fra å lage middag og henge opp klær til sitt første kyss. De har også fått noen enkle sider ved seg for å hinte til denne modenheten de opplever. Sam røyker for eksempel pipe og Suzy har en større interesse for både litteratur og musikk. Dette gjør Moonrise Kingdom til en både annerledes og morsom oppvekstfilm som absolutt er verdt å få med seg.
Skriven av Herman Trosholmen Skurdal
3. City of God (2002) Regi av Kátia Lund og Fernando Meirelles
Endelig, min all-time favorittfilm kommer seg sterkt inn på en liste. Og på hvilken liste passer den bedre enn på topp ti oppvekstfilmer? Denne filmen er et mesterverk på mange måter, og mest av alt en masterclass i sjangerblanding. City of God har mye å by på, fra den rene energien du finner i gatene blant slum-gjengene i Rio de Janeiro, til den gode karakterutviklingen i det vi ser våre hovedpersoner vokse opp. Sjangerblandingen mellom gangster-film og oppvekstfilm er synlig helt fra begynnelsen ettersom filmen starter helt ved slutten og man får se historien om hvordan alt ledet opp mot dette punktet. Hva er det ikke å like i denne sjangerblandingen?
En rettferdig sammenlikning sjanger-messig er Goodfellas. Men hovedforskjellen ligger i at hovedkarakteren i Goodfellas hadde valget og ønsket å bli gangster, men guttene vi følger i City of God falt mer eller mindre inn i det livet ufrivillig. Goodfellas er også mer eller mindre en klassisk Hollywoodfilm mens City of God er en Brasiliansk kunstfilm.
Det jeg liker ekstremt godt med City of God som oppvekstfilm er hvordan den bryter med det man klassisk ville tenkt på som en oppvekstfilm med helt vanlige mennesker som vokser opp til å bli helt ordinære voksne. I denne filmen følger vi ekstraordinære mennesker som starter i helt forferdelige omgivelser som vokser opp til å bli ulike mennesker, noen av dem helt forferdelige, andre finner sin egen vei i livet og kommer seg vekk fra alt det fæle. Vi ser det hele utspille seg gjennom kameralinsen til hovedkarakteren Rocket, som finner sin skjebne i livet, midt imellom politiet og gangsterne.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
2. Submarine (2010) Regi av Richard Ayoade
Oliver Tate er kanskje ein av dei mest upolerte hovudpersonane som har vorte framstilt på skjermen dei siste tjue åra. I det forholdsvis vakre britiske kystsamfunnet, i ei verd av nøye valde fargepalettar, stikker stakkars Oliver seg ut som eit dårleg stykke CGI, med slipset på sneia og hendene langs midja. Han er så klart svært ettertenkt, han leser tross alt Nietzsche, og har høge idear om eit vakkert romantisk forhold, men er håplaust fortapt når det kjem til å sette desse ideane ut i livet. Resultatet vert eit forsøk på å romantisere klassekameraten Jordana Bevan, ikkje fordi ho er den venaste han veit om, men fordi dei begge er om lag like upopulære. Forholdet deira vert alt anna enn perfekt. Oliver er ein mildt sagt kåt tenåringsgut fanga i eit nettverk av umodne fantasiar og Jordana er ein manic-pixie-dream-girl snudd på hovudet, som på ingen måte ønskjer å gjere livet til Oliver enkelt. Likevel er det nett dette som gjer framstillinga så menneskeleg. Ein kjenner seg att i dei begge, sjølv om ein kanskje ikkje har lyst til å innrømme det.
Resten av filmen berer preg av å vere lik Oliver. Filmspråket er tidvis klumsete, og referansane til fransk nybølgje og Wes Anderson-ismane er kanskje litt for openberre. Utruleg nok fungerer filmen uansett. Nybyrjarfellene som regissør Ayoade fell i, saman med dei småpretensiøse innslaga, spelar på lag med den unge og veslefrekke personlegdomen til hovudpersonen. Over det heile fangar filmen alle dei utilpass og kleine kjenslene som definerer ungdomstida for dei fleste av oss. Verkemidla er heller ikkje nødvendigvis nytta dårleg, og når brikkene fell på plass er resultatet mykje svært underhaldande og original film. Og kanskje viktigast av alt er filmen forrykande morosam, stappfull av Ayoade sin velkjende tørre humor, som verkar perfekt i tandem med nett denne ungdomsforteljinga.
Skriven av Elias Nygård
1. Call Me By Your Name (2017) Regi av Luca Guadanino
Etter å komme på andreplass i Jump-Cut sin liste for beste filmer fra 2010-tallet er det ingen hemmelighet at Call Me By Your Name har gjort stort inntrykk på redaksjonen. Filmen fra 2017, regissert av Luca Guadagnino, er et moderne mesterverk. Adapsjonen fra boken av samme navn, er en vakker historie om en sommer i paradis.
Filmen følger 17-åringen Elio, som over sommeren inngår i et komplekst forhold med 24 år gamle Oliver. I de fleste filmer ville denne aldersforskjellen vært ukomfortabel. Vi ser uansett filmen gjennom Elio sine øyne, og derfor oppfatter vi hans oppvåkning som vakker. Sommeren til Elio og Oliver eksisterer i en boble. Og selv om forhold mellom personer av samme kjønn ikke var vidt akseptabelt på 1980 tallet, ignorerer Call Me By Your Name all form for fordom.
Call Me By Your Name er en av de mest oppslukende filmene noensinne. I likhet med Oliver, føler seeren at de også besøker Italia, landskapene de to turtelduene besøker er idylliske. Man kan føle den intense varmen fra solstrålene som treffer skuldrene til den italienske befolkningen. Det er lett å forestille seg hvor forfriskende plommene i hagen til Elio er på en varm sommerdag. Elio og Oliver føles som det mest ekte forholdet på det store lerretet, for vi observerte dem på et intimt hold.
Skrevet av Martin Skage
