Hva er julen uten filmene? Å se ‘Askepott’, ‘Flåklypa’ og ‘Mikke Mus’ er tradisjonsrike begivenheter som er en soleklar del av julen for mange. Men det finnes jo også filmer som ikke nødvendigvis er julefilmer, men som er satt til juleperioden, og det er det oss i Jump Cut-redaksjonen vil vise til i denne lista!
Brazil – Terry Gilliam (1985)
Kva er vel jula utan ei god satirisk framstilling av eit byråkratisk samfunn utan avgrensingar? Terry Gilliam sin fantastiske ‘Brazil’ er ei tung og gjennomgåande gransking av kor absurd eit detaljstyrt samfunn kan ende opp. Juleaspektet kjem her i gjennom at filmen er satt til juletida.
Me følg Sam Lowry (Jonathan Pryce), ein dyktig byråkrat som arbeidar i myndigheita si avdeling for krenkelseskrav. Sam er nøgd med tilværelsen der han bur i ein automatisert leilegheit og arbeidar kvar dag med dei same monotome arbeidsoppgåvene. Dette endrar seg då han vart hengd opp i ei kvinne han møtar på i gjennom ei rekkje tilfeldigheitar. Ho visar seg til å arbeide for motstandsrørsla, og dei to inngår ei førehald. Etter si oppvaking til at arbeidsgjevaren hans faktisk undertrykkjer innbyggjarane i byen bestemmer Sam seg for å gjere noko med det. Han vart ein agent for endring.
Alle Gilliam sine styrker får moglegheit til å skine: dei sære setta og merkelege duppedittane, dei storslagne men absurde sekvensane og ikkje minst eit mangfaldig av “dutch-angles”. Brazil er nærast ein opera, der den frå scene til scene høv å gå forbi toppen av spenningskurva.
Å sloss for personleg fridom går då sjølvsagd ikkje som planlagd. Sam er ein ganske udugeleg spion, og sjølv om han endar opp med jenta så går ikkje motstandsarbeidet særleg bra. Klimakset førar med seg ei rekkje aukande absurde situasjonar som eksploderar i at anarko-røyrleggjaren Harry Tuttle (Robert DeNiro) reddar Sam frå myndigheita sine klør.
Diverre for Sam visar dette seg å vere førstillingar som hjernen skapar for å skydde psyken hans mot torturen han er utsett for. Om dette ikkje bringar ut julestemning, då veit ikkje eg kva som gjer jobben.
av Jonas Mæland
Eyes Wide Shut – Stanley Kubrick (1999)
Eyes Wide Shut skulle bli den siste spillefilmen vi fikk se fra Stanley Kubrick. Kanskje var hans siste film et forsøk på å eksponere overklassens mørke hemmeligheter. Uansett, den blir stående igjen med et ambivalent forhold hos publikum.
I filmen møter vi det unge paret William (Tom Cruise) og Alice Hartford (Nicole Kidman). I et sofistikert og begjærlig New York miljø, blir parets tillit satt på en rekke prøvelser. William roter seg borti et herskapshus, der en kult utfører seksuelle ritualer ikledd masker. Forvirret, forsøker William å avdekke hva som foregår og hvem som står bak.
På et rent teknisk nivå leverer filmen det vi kan forvente av en filmskaper som Kubrick. Her er nøkkelordet kontroll, og Kubrick viser det på bortimot alle områder. Dette ser vi eksempel på i den pompøse lyssettingen, som støtter historien godt.
Slik som i de andre filmene til Kubrick, bærer Eyes Wide Shut et sterkt preg av kunst og visuelle detaljer. Kubricks søken etter perfeksjon er med andre ord ikke til å legge skjul på. Likevel, føler jeg filmen har sine mangler. Lengden på filmen indikerer mer enn nok plass til å utforske mer av den erotiske verdenen som Kubrick har skapt i Eyes Wide Shut. På den andre siden, er det filmens tvetydighet som fanget min interesse. Poenget mitt er vel at man kanskje ikke kan få alt man ber om.
Kubrick sjonglerer flere interessante momenter i historien, der blant annet den interne og eksterne konflikten til hovedkarakteren blir satt opp mot hverandre. De moralske grensene strekkes og utfordres, og jeg ble som publikummer svært investert.
Utvidede sexscener og erotisk tematikk, gjør Eyes Wide Shut til en flott film å se med familien i juletiden. I en mer seriøs sammenheng er filmen et fascinerende studie, som for Kubrick fans enten vil skape harmoni eller opphetet diskusjon.
Edvard Saksehånd – Tim Burton (1990)
I min familie som i mange andre familier er juletiden en tid for hygge og kos. Spesielt nå som både jeg og min søster har flytta ut er det ekstra spesielt å komme hjem til muttern og fattern. Hver Jul er det tid for pepperkakehusbygging, pynting av juletre og baking av diverse julekaker på agendaen, alle fantastiske aktiviteter for å bringe familien sammen i ferien.
Likevel er det kanskje en aktivitet som trumfer alle. For de siste har kanskje noe av det beste vært å slenge seg ned i sofaen med litt snop for å se en koselig film. Naturligvis kommer alltid spørsmålet opp om hva vi skal se, og som de fleste kan relatere til er ikke alltid det like lett å finne ut av. Én ting er i hvert fall sikkert, vi vil sjelden se en julefilm, men vi vil kanskje heller ikke sette lokk på julestemninga helt. Derfor faller vi som oftest ned på en «ishmas» film. Ja, hva er nå det? Det er en film som Edward Saksehånd.
På en høyde utenfor en liten forstad bor en ufullstendig oppfinnelse av en mann i en falleferdig gammel herregård. Navnet hans er Edward og med sakser for fingre, likbleik hud og et kråkereir til hår er han på alle måter en karakter. Helt siden skaperen hans gikk bort har Edward bodd aleine. Det er ikke før Peg fra forstaden kommer innom for å selge kosmetikk at han får menneskelig kontakt igjen. Peg synes synd på stakkaren og tar han med hjem. Nede i forstaden er nok hverdagen relativt forutsigbar og alminnelig, så når Peg kommer med denne mystiske figuren blir tvert alle interessert. Edward blir straks godt likt og flere elsker hans talent for klipping og stelling, men det skal ikke mye til før saksene hans går fra å bli sett som verktøy til å bli sett på som våpen.
I mine øyne er Edward Saksehånd det perfekte eksempelet på «ishmas». Filmen har en flott rammefortelling hvor en bestemor forteller om snøen som daler ned til barnebarnet sitt. Historien dreier seg selvfølgelig om vår kjære Edward og hans møte med forstaden. Det er ikke snakk om et slags julemirakel at det snør, men det er tydelig at den tilføyer litt ekstra julestemning i forstaden. Spenningstoppen tilspisser seg også til på dagen for den store julemiddagen til Peg, noe som videre forsterker litt julefølelsen. Med dette treffer filmen akkurat balansen mellom pur julefilm og koselig familiefilm (som nytes best i Jula).
Edward Saksehånd er en av de første filmene til Tim Burton, og var en viktig brikke i hans senere filmer. Her fikk han igjen brukt Danny Elfman som igjen gjør en genial jobb med filmmusikken, men han starter også et nytt samarbeid. Dette var nemlig den første av sju Burton-filmer som Johnny Depp skulle spille i, og i likhet med Elfman gjør han virkelig noe spesielt. Det er også verdt å nevne en relativt ung Winona Ryder som spiller Edwards store kjærlighet Kim.
Det er vanskelig å ikke gå inn på Burton sin tydelige fasinasjon med den tyske ekspresjonismen som kommer fram i filmen. Nesten like vanskelig er det å ikke gå i detalj om den merksnodige forstaden som ser ut som en testby for en atombombe, som latterlig nok har fått navnet “Suburbia». Du må nesten bare sjekke ut Edward Saksehånd selv eller kanskje helst med familie nå i ferien. Hvis det trengs kan du love bort romanse, drama, humor og dysterhet, med en perfekt mengde jul!
av Herman Trosholmen Skurdal
Gremlins – Joe Dante (1984)
Det er jul i småbyen Kingston Falls. Faren til Billy Peltzer har nyleg prøvd å selje sine lite suksessfulle oppfinningar i «Chinatown». I ei av sjappene finn han det han vil gi i julegåve til son sin; ein mystisk liten hårball som får namnet Gizmo. Gizmo er ikkje som andre dyr ein har sett før, og han kjem med eit sett strengje reglar. Desse reglane blir naturlegvis broten innan det første døgnet Billy har med vesenet, og med dette kjem store konsekvensar for den vesle byen.
Når ein snakkar om kva som er julefilm og ikkje, har Gremlins definitivt ei plassering meir mot julesida av dette spekteret. Ein kan argumentere for at det ikkje treng å vere det då Billy kunne fått Gizmo i bursdagsgåve, funne han i skogen, eller eit anna alternativ. Men det er ikkje tilfellet. Gremlins tar stad i jula og det funkar særdeles godt. Snøen og juledekorasjonane set ei fantastisk koseleg småbystemning som etter kvart blir erstatta med hærverk, fyll og fanteri då dei små monstera tek over sjappa.
Dette er ein film som har det moro med seg sjølv på ein måte berre 80-tals filmar kan. Det sprø konseptet og dei praktiske effektane er med på å gjere Gremlins til ein av dei meir høgtempo filmane du kan more deg med i jula.
av Nathaniel Gjerde Hovland
Harry Potter og de vises stein – Christopher Colombus (2001)
Jeg har ikke tellingen på hvor mange jeg kjenner som ser Harry Potter and the Sorcerer’s Stone (og resten av filmene i serien for den saks skyld) hver eneste jul, meg inkludert. Jeg vet bare at det er noe magisk (pun intended) med Harry Potter-filmene som gjør at de føles ut som julefilmer, når de egentlig ikke er det.
For de få som ikke har sett den første Harry Potter filmen, forteller den historien om en ensom, foreldreløs gutt som finner ut at han er en trollmann. Vi følger Harry, sammen med vennene Ron og Hermione, mens de orienterer seg gjennom første året sitt på “Hogwarts school of witchcraft and wizardry”. De som har sett resten av filmserien vet at denne filmen er starten på en lang, farlig og spennende reise for Harry og gjengen.
Nå skal jeg prøve å dekonstruere elementene som gjør at Harry Potter and the Sorcerer’s Stone føles mer ut som en julefilm enn enkelte julefilmer. Først ut: musikken. Harry Potter-serien har nok en av de mest ikoniske melodiene, jeg vil nesten si den står på linje med Star Wars- og Jaws-melodien. Kanskje det ikke er tilfeldig at dette var eksemplene jeg kom på av ikoniske film-melodier, de er nemlig alle komponert av John Williams.
Og Williams har fylt opp albumet til Harry Potter and the Sorcerer’s Stone med strykere og bjeller, noe som definitivt bidrar til julestemningen, til tross for forskjellige årstider. Filmen går gjennom alle årstidene, og til tross for den intense julestemningen filmen bringer er det kun jul i 11 minutter og 46 sekunder av spilletiden som i helhet er 2 timer og 47 minutter! Disse knappe tolv minuttene er riktignok fylt med sinnsyk julestemning, alt fra flyvende dekorasjoner til Harrys aller første julegaver noen gang.
Jeg tror grunnen til at hele filmen føles som en julefilm er at det generelt er ganske mørkt og stemn-ingsfullt, det er levende lys overalt og den føles rett og slett ut som en varm klem på en snøfull dag.
av Margrete Hildonen
Batman vender tilbake – Tim Burton (1992)
«We wish you a merry Christmas and a happy new year” – vel, det samme skulle jeg ønske for Gotham City. Batman (Michael Keaton) har okkupert rollen som helt i den kaotiske byen i oppfølgeren til Batman (Tim Burton) fra 1989, noe som ikke mottas like godt hos alle innbyggerne. Han «vender tilbake» med flere varianter av dyr hakk i hælene, der prioriteringene hans går i spinn i tråd med jula i byen. Julekaker, julepresanger, juletradisjoner og juletrær er ikke det samme i ‘Batman vender tilbake’.
Der en gjerne skulle ønske at tilstedeværelsen av julen resulterte i fred og godhet, snur høytiden Gotham på hodet når byens største juletre skal tennes. Filmen er regissert av Tim Burton, noe som ikke er vanskelig å forstå gjennom filmens framtoning; mørklagt by, ekstraordinære kostymer og uendelig fantastiske detaljer som underbygger og skaper forståelse for karakterenes vesener. Ingen karakterer er lite bemerkelsesverdige.
Det kaotiske storbylivet bestående av kriminalitet, korrupsjon og det tøffe skillet mellom det gode og onde, skildres gjennom en hevngjerrig pingvinmutant (Danny DeVito), en sint kattedame (Michelle Pfeiffer) og en opprørt flaggermusmann. Burtons uendelige fantasi og filmens utforming er, i seg selv, ikke fenomener som fører til julestemning. Like vel er de snødekte gatene og bruken av rødt og hvitt forsøk på å ha julestemningen tilstede, samtidig som Burton bruker julas motiv til å undergrave forventningene en har om en juleklassiker.
I bunn og grunn er Batman returns en film om å bekjempe det onde, selv om ordets innhold varierer fra karakter til karakter – den største faktoren til de kaotiske tilstandene. Det dystre bildet som følger gjennom filmen resulterer i en mystisk og ekkel undertone, noe som er langt fra den typiske opplevelsen av en julefilm. Like vel drysser Burton julestøv over filmens innhold, gjennom blant annet omgivelsene og innslag i Bruce Waynes (Batmans persona) personlige liv under juletiden, der julens familiære kjærlighet finner sted og varmer den ellers kjølige byen. «Ishmas» – trolig et godt begrep for en film som Batman returns.
Batman returns er Gothams mørke side pakket inn tettkledde kostymer og julelys. Det er mange tips jeg kan formidle om filmen, men min viktigste oppfordring er å prøve og unngå å samle på for mange pingviner. Bak heller brød. God jul :)
av Sigrid Rønnestad
