Brorparten av filmane som skapast er adaptert frå eit anna originalt verk, og slik har det vore sidan tidleg i film-mediets historie. Redaksjonens topp ti-liste for April tek oss i gjennom skribentanes favoritt-adapsjonar: om dette måtte vere teikneseriar, spel eller romanar.
10. Trainspotting (1996) Regi av Danny Boyle
I filmen Trainspotting møter vi skotske Mark «Rent» Renton (Ewan McGregor) og vennegjengen hans. Gjengen er avhengige av heroin, noe som formidles gjennom både humor og groteske skildringer. Trainspotting er basert på Irvine Welsh sin bok med samme navn, og er en ganske så nøyaktig adaptasjon av boken, da det gjelder handlingen og virkemidlene.
Filmen har gjort større suksess enn boken, men begge regnes uansett som solide klassikere i hvert sitt medium. De som har sett Trainspotting vil minnes de unike skotske aksentene til karakterene. Allerede i første scene forteller Rent oss at vi skal velge jobb, skole og et vanlig liv, mens han løper fra politiet. Den kjappe setningene, fortalt i en livlig scene, gjøres bare bedre enn den allerede er av den flotte, litt artige aksenten.
Interessant nok er også boken skrevet fonetisk i det skotske talemålet. Det er ikke bare-bare å forstå setninger som «What Tom’s trying tae say, ah suppose, is that ah dinnae gie a fuck.» for en norsk leser, men det er et effektivt virkemiddel som hjelper på innlevelsen. Regissør Danny Boyle har definitivt skildret både bokens humor, groteskhet og ikoniske språk godt i sin film. Uansett om du er film- eller bokentusiast, er dette en fortelle du kan – og bør – få med deg.
9. Im Thinking of Ending Things (2020) Regi av Charlie Kaufman
I møte med “Im Thinking of Ending Things” gjorde jeg som så mange ganger før; ser filmen før jeg leser boken. Denne vrange løsningen er forhatt blant bokelskere, men fungerer overraskende godt for meg. Hvorfor? Har ingen anelse.
I filmen tok regissør og manusforfatter Charlie Kaufman et fascinerende stykke materiale og lagde en mildt sagt hallusinerende atmosfære. Boken fra Iain Reid har dype røtter i psykologi og eksistensialisme, på tross av de relativt få sidene. Kaufman har visualisert dette på en måte som virket fjernt for meg, selv om jeg allerede hadde besøkt filmen. Mannen gjorde tolkninger som ikke hadde streifet tankene mine engang. En av disse kommer fram i filmens tredje akt, hvor filmen tar en helt annen vending fra boken. Valget overrasker, men viser hvor mange muligheter adapsjon tilbyr.
Casting utgjør en avgjørende komponent når bok skal bli til film. Im Thinking of Ending Things samler en fascinerende gruppe med skuespillere, som sklir ubemerket inn som historiens karakterer. Den surrealistiske atferden er vittig konstruert og fremmer mediets styrke. Samtidig som den minner om noe Yorgos Lanthimos gjør med sine karakterer. Det fungerer altfor godt, og vi opplever karakterene som uforutsigbare og generelt jævla creepy.
Charlie Kaufman gjør med Im Thinking of Ending Things som mange andre ikke klarer å gjøre – lage en god adapsjon.
8. Sult (1966) Regi av Henning Carlsen
Vårt nordiske innslag på lista vart sjølvsagd ingen annan enn filmatiseringa av Sult, av ingen ringare enn giganten Knut Hamsun. Ein kuriositet i “norsk” filmhistorie: “Sult” vart adaptert i ei merkeleg stund då norsk kultursatsing vart på ei lågpunkt, og å få samla nok pengar til produksjon eit slit. Likevel klåra danske Henning Carlsen å få tak i rettigheitane til romanen, samt eit minimalt budsjett.
Sult var nemleg den fyrste skandinaviske samproduksjonen, der den hausta nok pengar for å skape filmen frå båe Noreg, Sverige og Danmark. Og heldigvis for Carlsen er det nettopp Sult han valde å adaptere. Ei lita bok (for Hamsun å være), Sult plukkar opp pinnen der Dostovjeskij plassera den kring 40 år tidlegare, med sine psykologiske sinnsvandringar.
Satt til Kristiania på stumpen av 1800-talet følg me hovudpersonen vår igjennom hovudstadens gater og smug, der han forsøkjer å livnære seg. Romanen var Hamsuns gjennombrot og skapa stor furore kring den unge forfattaren då den kom ut i 1890- men ei filmatisering tok lang tid.
Så over til filmen: Henning Carlsen skildrar ein nedbroten storby, i utkanten av Europa der fattigdom rakar mange. Vår namnlause skikkelse frå boka er her namngjeven Pontus (Per Oscarsson), som er ein stusseleg kar og han har ingen framferd i nokon av sine prosjekt. Filmen, som boka, følg den stakkarslege mannen og hans elendigheit fram til hans ferd gjennom byen er over. Strukturen er endra i filmen der me får ei meir kronologiske forteljing enn romanen. Den er ikkje delt opp i 4 delar men følg hovudpersonen meir frå a til å.
Hamsun var treffande med boka si samfunnskritikk i si tid, og Carlsen skyr ikkje frå å dra den same kritikken inn i eiga samtid. Me får eit vakkert, om dystert syn på koloni-Noreg, og eit djupdykk i den mangelen på menneskedom som svolt medførar. Den sosialrealistiske anden som Hamsun ynskja å fremme for å få andre til å forstå korleis det er å være fattig lev i beste velgåande her. Filmen Sult fell saman med den sosialrealistiske rørsla på seksti- og syttitalet og blant dei er den ein av dei aller fremste.
Per Oscarsson er ein stor del av kvifor denne filmen funkar såpass godt. I trass av sin situasjon fremstår han alltid karismatisk, og på grunn av den har me stadig sympati for han. Oscarsson vann for øvrig gullpalma i Cannes for beste skodespelar, og filmen var også den gong nominert til hovudprisen.
av Jonas Mæland
7. V for vendetta (2005) Regi av James McTeigue
«Beneath this mask there is more than flesh. Beneath this mask there is an idea, and ideas are bulletproof.»
James McTeigues V for Vendetta er en av de mest ikoniske filmene fra 2000-tallet, og med god grunn. Filmen følger Evey spilt av Nathalie Portman i en dystopisk fremtid styrt av tyranni og undertrykkelse i et fascistisk regime i Storbritannia. Etter å bli overfalt blir hun reddet av den mystiske, maskerte og ikke så lite karismatiske mannen kjent som «V», spilt av Hugo Weaving. Hans mål er å starte en revolusjon i opposisjon til diktatoren Adam Sutler.
Utover filmen ser vi båndet mellom Evey og V utvikles til noe mer kompleks mens mysteriet om hvem mannen bak masken er stadig avdekkes. Filmen er fylt med politiske temaer om makt, frykt, kontroll, patriotisme, frihet og anarki som alltid vil være tidløse ideer verdt å utforske. Det som er fint er at den er ganske rett fram, lett tilgjengelig og soppas kommersiell at den har i hvert fall noe for folk flest, selv om enkelte kanskje mener den blir litt overfladisk.
Filmen er en adapsjon av tegneserien med samme navn skapt av den ikoniske forfatteren Alan Moore som blant annet står bak andre kjente verk som “Watchmen” og “Batman: the killing joke“. Man kan lage flere argumenter for at filmen ikke er den mest lojale tegneserieadapsjonen, særlig med tanke på forfatterens eget ønske om å ikke bli kreditert og hans negative uttalelse om manuset. Det er en rekke forskjeller i handlingen og dette er mest merkbart med to nokså ulike slutter.
Tegneserien maler i tillegg et gråere bilde av skurkene hvor de er mer generisk onde i filmen. Ser man bort fra dette bør man godta at spillefilm og tegneserie er to helt forskjellige medier og at det krever en rekke omskrivinger og endringer for å få det til å funke som en film. Det viktigste er at man kan reformulere og presentere de samme temaene og ideene som er i tegneserien, og det er nettopp det filmen gjør særdeles godt. I tillegg så vil jeg også understreke at flere endringer også forbedrer noen elementer fra tegneserien, hovedsakelig gjennom en mer menneskelig karakterskildring av «V» og gjennom det fantastiske skuespillet til Natalie Portman og Hugo Weaving.
Hvis vi snakker om å lage gode spillefilmer inspirert av bøker eller tegneserier så er V for Vendetta et godt eksempel på hvordan man kan gjøre det riktig.
6. Frykt og avsky i Las Vegas (1998) Regi av Terry Gilliam
«We were somewhere around Barstow, on the edge of the desert, when the drugs began to take hold.»
Sitatet som sparkar i gong Hunter S. Thompson sitt verk og filmadapsjonen med same namn beskriv opplevinga du skal vere med på betre enn eg nokon gong kunne håpa på. Herifrå er det ingen veg tilbake frå det som er ein kaotisk neon-feberdraum med ein sportsjournalist, ein moralsk forstyrra advokat, våpen, Jefferson Airplane og ein koffert full av ulovlege rusmiddel.
Fear and Loathing in Las Vegas tar for seg dei meir grumsete resultata av den amerikanske motkulturen på 70-talet på eit vis som gjev ei latterkrampe som medfører rimeleg dårleg samvittigheit. Galskapen til Thompson blir omset til skjerm på ein måte berre Terry Gilliam kan få til, og resultatet er den beste adapsjonen ei bok som Fear and Loathing in Las Vegas kan få.
Filmen tar deg som sjåar med innom nesten heile kjenslespekteret ditt på reise med Raoul Duke og Dr. Gonzo der, som tittelen antydar, frykt og avsky er prominente. Denne turen er rett og slett for vanskeleg å beskrive med ord, så den er best opplevd first hand. Slik som Thompson sjølv sa; «Buy the ticket, take the ride».
5. No Country for Old Men (2007) Regi av Joel og Ethan Coen
Hei og velkommen! La meg introdusere den mest maskuline filmen noen gang, nemlig “No Country for Old Men”. Cormac McCarthy-romanen med samme navn følger en jeger som kommer over en narkohandel som har gått feil. Jegeren, med navnet Llewelyn Moss (Josh Brolin) stjeler pengene med seg, noe som setter i gang en enorm menneskejakt. Megapsykopat Anton Chigurh (Javier Bardem) armert med en slaktebolt og ei dempet hagle følger pengene med en signalsender konfliktene strekker seg over store arealer. Hvem sitter igjen med pengene i denne spennende thrilleren?
Hvorfor er dette den store mannemann filmen lurer du kanskje på. Vel hovedrollen er for det første spilt av Josh Brolin. Jeg er veldig glad i Josh Brolin, men mannen ser ut som han kjører en Ford pickup, drikker kaffen svart og har en boksesekk i garasjen. I filmen finner vi og Woody Harrelson som ser ut som han aldri har vert utenfor staten Texas. Tommy Lee Jones spiller en ganske rolig politimann i denne, men han hadde garantert en dart skive på gutterommet. Javier Bardem har ingen menneskelige kvaliteter i filmen så han blir ikke tatt i betraktning, men du verden for en opptreden.
No Country for Old Men er ikke bare regissert av en mann, den er regissert av to så der har du den. Coen brødrene står bak filmen og gutta er kjent for å lage sterke og dramatiske krimfilmer med mye vold. Denne er ikke et unntak med sin ekstreme vold og sine brutale dialoger. Filmen er veldig godt regissert og sammen med Roger Deakins har de skapt en film som ser veldig vakker ut.
Men fra spøk til revolver! No Country for Old Men er en helt utrolig sterk film. Den har sterke opptredener, flott regi, brilliant foto og en vidunderlig historie. Og til tross for mine vitser om at den er den mest stereotypiske maskuline filmen noen gang så er den brilliant. Personlig har jeg sett filmen flere ganger og den blir bare bedre med tid. Så få den på skjermen å hell deg et glass melk.
av Truls Hustad
4. Nosferatu (1922) Regi av F.W. Murnau
Nosferatu er et veldig spesielt tilfelle på lista vår. Selv om filmen ganske opplagt er basert på Bram Stokers skrekkroman Dracula, er nummer 4 på lista veldig spesifikt ikke en Dracula-film. Filmskaperen F.W Murnau fikk ikke rettighetene til å adaptere boka til film, og forsøkte heller å lure seg unna ved å bare gi karakterene andre navn. Den blodtørstige greven heter her Orlok, Harker heter Hutter, Mina er Nina.
Likevel ble alle kopier beordret å bli brent, og vi er heldige som lever i en verden hvor ett eksemplar overlevde fordi dette er definitivt den beste adaptasjonen i tillegg til å være den aller første. Nå skal det sies at i senere amerikanske trykk av filmen er navnene byttet tilbake til deres originale.
Filmen, som i år fylte 100 (!) er i og for seg ikke en Dracula-film men er nok likevel den beste. Den treffer perfekt tonen til romanen, selv om den skreller vekk det viere plottet for å fokusere mer på vampyren, spilt av en foruroligende og stilisert Max Schreck. Filmen er også den mest visuelt slående utav de mange adaptasjonene med fabelaktig tysk ekspresjonistisk design.
Selve boka er bygd opp på innføringer i dagbøker, og brev de ulike karakterene sender hverandre. Dette kunne vært en vanskelig jobb å formatere filmatisk, men Nosferatu har funnet en fin løsning på det. Et klassisk verk, både bok og film.
3. Into the Wild (2008) Regi av Sean Penn
Christopher Johnsen McCandless er en veldig intelligent ung mann med strålende karakterer. På utsiden ville kanskje de fleste sett på han som den perfekte person i en perfekt familie, men Chris McCandless er langt fra fornøyd med tilværelsen sin. Derfor prøver han å legge alt fra penger, navn og familie bak seg for å oppnå sann lykke med Alaskas villmark som mål foran seg.
Dette kan jeg med hånda på hjerte si er en av de bedre adaptasjonene jeg har sett. Det har kanskje med hvor få bøker jeg har lest, men jeg har en følelse på at uansett hvor mange jeg leser og adaptasjoner jeg ser, vil denne være i toppen. I hovedsak handler dette om den følelsen som man får av å lese boka, som filmen veldig fint klarer å imitere. Både av film og bok kjenner man på en viss rastløshet og eventyrlyst.
Det er også sjeldent bildet man lager seg av personene i en bok treffer forventingene i filmen. Dette er ikke tilfelle med Into the Wild. Personer som Ron Franz (Hal Holbrook) og Wayne (Vince Vaughn) har i min mening blitt casta perfekt, for ikke å snakke om Emile Hirsch som har rollen som Chris McCandless selv. Når jeg først tør å bruke ordet perfekt kan jeg også likså godt nevne lydsporet som kjære Eddie Vedder gjorde, ja, perfekt.
Into the Wild fanger essensen av boka med samme navn på flott vis. Om du har lest boka eller ei vil jeg alltid anbefale denne filmen. Spesielt hvis du kribler litt etter å reise og trenger litt inspirasjon og kanskje noen tips.
2. Call Me by Your Name (2019) Regi av Luca Guadagnino
Call Me by Your Name (Luca Guadagnino 2017) er basert på boken med samme navn, skrevet av André Aciman (2007). Historien er satt i vakre Italia, en sommer i 1983, og Elio (Timothée Chalamet) møter Oliver (Armie Hammer) som skal bo hos dem i jobb som assistent hos faren til Elio, en professor.
Elio og Oliver utvikler et vennskap, som blomstrer til noe dypere gjennom solfylte dager. Acimans bok forteller en en vakker historie om å vokse opp, den første kjærligheten, og innarbeider settingen slik at det føles ut som en egen karakterer. Denne stemningen som Italia tilsetter, blir nydelig overført i filmatiseringen av Guadagnino, som har et øye for de vakre detaljene. De vakre visuelle bildene og følelsesladde opptredenene er akkompagnert av noen nydelige lydspor fra Sufjan Stevens som (for meg, i alle fall) alltid utløser tårer.
Både boken og manuset er godt skrevet, og levert av skuespillerne med troverdige følelser. Det gjelder blant annet en fantastisk monolog fra Michael Stuhlbarg og flere nydelige øyeblikk mellom Elio og Oliver. Det er en fortelling full av poetikk, autentisitet og en unmatched vibe.
1. Ringenes Herre-triologien (2001, 2002, 2003) Regi av Peter Jackson
Vi i Jump-Cut konkluderte med at den beste adapsjonen er The Lord of the Rings. Altså hele trilogien. Filmene i seg selv er mesterverk, kanskje den ypperste fantasi/eventyr fortellingen som filmmediet har klart å skape. Adaptert fra de anerkjente og kritikerroste bøkene til J.R.R. Tolkien. Og selv om filmene er fantastiske, så er jo spørsmålet om de faktisk er gode adapsjoner.
Her står mange litt uenig, jeg har selv ikke lest alle bøkene, men av det jeg har lest selv og hørt så vil jeg påstå at adapsjonen får frem veldig mye av bøkene. Kritikken som ofte kommer er at Peter Jackson fokuserte mer på spetakkelet som kommer av krig og action enn å gå dypt inn på psyken til karakterene som bøkene fokuserer mye mer på. Til tross for dette da, så klarte Jackson å skape en mektig imponerende filmatisert versjon av Middle-Earth og fokuset på verden og mytologien skapt av Tolkien er det som står sterkest i filmene og som absolutt holder mål med tanke på bøkene.
Så man kan jo spørre seg selv, hva om Jackson valgte å følge bøkene 100%, og bruke mye tid og fokus på psyken til karakterene, akkurat som skrevet i bøken, hvordan ville da filmene blitt? Det er veldig vanskelig å si, men vi mener at måten Jackson valgte å representere bøkene absolutt er en verdig filmatisering av Tolkien sitt verk.
Samtidig så er det vanskelig å ville håpe på noe annet, ettersom The Lord of the Rings trilogien er noe av det beste som har blitt skapt gjennom filmens historie. Derfor anser vi denne trilogien også som den beste adapsjonen.
