Det som starta som en spøk mellom nokre medlem i redaksjonen har nå vorte ei vaskekte liste- men kanskje ikkje reint så vaska. Her er ei gjennomgang av dei 10 filmane som får deg mest til å ville teke ein dysj etterpå!
10. Titane (2021) Regi av Julia Ducournau
Den franske regissøren Julia Ducournau gjorde stor suksess med filmen “Raw” i 2016. Filmen handler om en kannibalistisk student, og er ekstremt grotesk. Raw er et prakteksempel på film av typen «body horror». «Body-horror» er en undersjanger av horrorsjangeren, som viser fram voldsomme påføringer av vold på menneskekroppen. Raw er en film man føler seg skitten etter å ha sett. Det kjennes nesten ulovlig ut å ha sett den. På grunn av Raw, var forventningene høye til “Titane”, som kom i 2021. Ville den bli like bra som Raw? Ville den bli like grotesk? Svaret er ja.
Titane er en film som er vanskelig å beskrive uten å avsløre for mye. Det er en film man bør se uten å vite for mye først, for å la seg overraske av uforutsigbarheten. Først og fremst vil jeg forklare hva som gjør denne filmen «skitten». Det er mye som gjør det. I stor grad spiller den på samme virkemidler som Raw, ved å være grotesk og rett og slett vond å se på. Mye av det som skjer føles feil å se på. Først og fremst er filmen ekstremt voldelig.
Hovedpersonen Alexia (Agathe Rouselle) er en seriemorder, som stikker den skarpe hårpinnen sin i enhver kroppsdel hos sine ofre. For å slippe unna politiet brekker hun også nesen sin på en flyplassdo. Dette får man se i nær detalj. Volden er ille, men ikke det verste. I denne absurde historien ender Alexia opp hos brannkonstabelen Vincent, som har mistet sønnen sin. Alexia, nå kalt Adrien, trer inn i rollen som Vincent sønn. Vincent er en sørgende mann, som tar Alexia med hjem, og lar henne leve som hans sønn. Som om dette ikke er absurd nok, må Alexia teipe inn magen sin for å skjule at hun egentlig er en jente. Hun er nemlig gravid. Med en bil.
Etter en ulykke i barndommen har Alexia fått operert inn en titanplate i hodet, som tilsynelatende gjør henne seksuelt tiltrukket biler. I løpet av filmen ligger hun med både en sexy bil med flammer på, og en skikkelig bola brannbil. For oss som ikke ligger med biler, ser denne sexen bare vond ut. Nok en gang ser man noe man føler man ikke burde se.
Titane er en film fylt av det verste man kan tenke seg – og ikke tenke seg. Filmen er fylt til randen av hendelser som er nærmest utenkelige å oppleve selv, og det er sensasjonen av å se på noe som føles ulovlig ut å se, som gjør filmen så skitten. For en skikkelig skitten og voldelig blodbonanza kan du se Raw og Titane på samme kveld. Bare pass på at varmtvannet er klart, for det er obligatorisk å marineres i et badekar med ekstra sterk såpe i et døgn etter en slik filmkveld. Det skal også sies at filmene også er veldig bra. Anbefales sterkt.
9. Climax (2020) Regi av Gaspar Noé
Mesteren av skitne filmer, Gaspar Noé lagde i 2018 filmen “Climax”. Enkelt og greit en veldig bra film som aldri vil se igjen.
I min tolkning av hva som anses som skitten film, så tenker jeg først og fremst film og filmopplevelser som gjør at publikum selv føler seg skitten på en eller annen måte. På denne måten anser jeg derfor Climax som en meget skitten film. Først og fremst på grunn av den subjektive kameraføringen og lyssettingen, som gir publikum både kvalme og ekstremt ubehag. Man føler man er med i filmen og føler seg like neddopet som karakterene. Og ettersom filmen tar sted i noe som virker som en skitten kjeller og omhandler karakterer som snakker skittent om skitne ting så føler ihvertfall jeg meg skummelt engasjert og involvert i alt som skjer.
Noe som er rart ettersom jeg er ganske sikker på at jeg aldri ville vært med i en sånn gjeng som dette. Men filmen får deg til å tenke tankene som karakterene gjør og på den måten få publikum til å føle seg like skitne som de neddopa karakterene man finner her.
Skitten film kan jo også tolkes som den rare og ubehagelige følelsen publikum sitter igjen med når man ser og får underholdning av å se en sånn film som dette. Hvordan skitten sex, narkotikamisbruk og brutalitet, som vises i denne filmen appellerer til oss. Vi er skitne skapninger, og Gaspar Noé vet det. Derfor er dette en av Jump-Cut redaksjonens skitneste filmene.
8. Requiem for a Dream (2000) Regi av Darren Aronofsky
I “Reqiuem for a Dream” møter vi på Sara, Harry, Marion og Tyron på deres oppstigning og nedfall i møte med dop og narkotika. Blod, svette og tårer blir felt i det livene deres tar en mørkere vending som en konsekvens av avhengigheten.
Hvis du søker opp filmen på Google får du også opp foreslåtte spørsmål som «Er Requiem for a Dream vanskelig å se på?». Svaret er ganske enkelt JA! Etter å ha sett filmen vil det nok ta 3-4 virkedager før du føler deg ren igjen. Man får også opp spørsmålet «Burde man se denne filmen mens man er høy?» Her er svaret et høyt og rungende NEI, absolutt ikke. Du er garantert en psykedelisk krise uten bytterett, enten du er høy eller ikke.
Filmen er basert på boken ved samme tittel, skrevet av Hubert Selby Jr. Sammen med Selby Jr. skrev Aronofsky også manus og han er solid på å lage ekle filmer. Han vet virkelig hvordan man engasjerer seeren ved trykke på alle de rette knappene som aktiverer kun de verste følelsene. Filmens historiefortelling er godt gjennomført og puslet sammen med en kamerabruk og et skuespill man blir uggen av. Spesielt verdt å nevne er prestasjonen til Ellen Burstyn, i rollen som Sara Goldfarb, som gjorde meg helt schvett i trøya.
Er du som meg og må pause filmer for å samle deg når de blir litt for ekle å se på? Da kan du bare begynne å varme opp pekefingeren din nå, for her blir det en del pausetrykking.
7. Raw (2016) Regi av Julia Ducournau
I 2016 kom den franske regissøren Julia Ducournau ut med filmen «Raw». I filmen møter vi den unge kvinnen Justine (Garance Marillier), som en dag blir oppfordret til å spise rå kaninlever av de eldre studentene på veterinærlinjen hun nettopp har startet på. Dette leder til en rekke blodige hendelser som vil endre livet hennes for alltid.
Det er vanskelig å sette ord på hvor grotesk denne filmen er. Jeg overdriver ikke når jeg sier at noen av scenene i Raw er såpass brutale og grusomme at jeg nærmest ikke kan anbefale den til noen. Det jeg kan si er at en helst burde ha en spypose lett tilgjengelig hvis en velger å se den. Dette har selvfølgelig ikke noe å si på de filmatiske aspektene ved Raw. Filmen er meget bra skutt, med gode og troverdige skuespillprestasjoner og et innbringende lydspor. Festscenene i filmen har noen ganske gode sanger i seg, der spesielt en av dem raskt ble lagt til i spotifyspillelisten min. Jeg må også si at det var imponerende å se hvor realistisk de fikk de blodigste scenene i Raw til å se ut.
Det var uten tvil en god del arbeid som gikk med for å få denne filmen til å bli så effektiv som den ble. Garance Marillier fungerte meget godt i rollen som den unge og uerfarne Justine. Den utviklingen karakteren hennes går igjennom iløpet av filmen, var både troverdig og tragisk å se på. De to medskuespillerne hennes, Rabah Nait Oufella (Adrien) og Ella Rumpf (Alexia), var også fremragende i rollene deres. Det var tydelig at ingen av dem holdt noe tilbake i filmens mest intense scener. Raw er en meget solid film med gode skuespillprestasjoner og imponerende praktiske effekter.
Det bør likevel kraftig understrekes at denne filmen absolutt ikke er for alle. Hvis du ikke blir dårlig ved synet av en del blod, vil du nok kunne klare å se den. Blir du imidlertid lett uvel av slike ting, bør du nok helst holde deg unna.
6. The Lighthouse (2019) Regi av Robert Eggers
På en liten øy står et ensomt fyrtårn og ei lita brakke. Dette er den nye arbeidsplassen til Ephraim Wilson (Robert Pattinson). Øya og brakka deler han med Thomas Wake som har tilsynelatende vært fyrtårnvokter der ei god stund. Over de neste ukene kommer de tause karene til å slå fra seg litt mer enn bare stillheten.
En svarthvit film har potensiale til å løfte nivået med møkk og drit til nye høyder. The Lighthouse gjør absolutt nytte av dette og blir forbigått i lort og drit av kanskje bare Hard to be a God, for åpenbare grunner. Men hva gjør denne filmen skitten? For min del er det dens generelle mørke og grumsete utseende, samt alt det skitne som foregår over de snaue to timene. Her snakker vi bokstavelig talt drit i form av menneskelig avføring, innvoller, onanering og generell gørr.
The Lighthouse er ingen god anbefaling for sarte sjeler, de som tåler litt snusk og rusk derimot burde få med seg denne. I tillegg til lorten er The Lighthouse en film som kan dissekeres ned til siste bilde, stappfull med detaljer å oppdage.
Sist, men ikke minst er det verdt å nevne alle de ekstremt gode prestasjonene både foran og bak kamera. Selv om filmen kan virke simpel nok ut å lage med få locations og skuespillere, var det tydeligvis mange element som skulle klaffe perfekt. Dette er absolutt en film verdt og se, og det anbefales å lese litt om produksjonen i etterkant, hvis man vil bli videre imponert.
5. Saw (2004) Regi av James Wan
Første film i ein serie som er kjend for å vere notorisk full av blod, gørr og groteske feller, har kanskje minst blod, gørr og groteske feller av dei alle. Likevel er det denne som dukka opp på vår liste over skitne filmar.
“Saw” set standarden for det som skal bli ein saga med komplisert maskineri og dumme plot-twists (med lite hell då kvaliteten på dei andre filmane søkk for kvar nye som kjem ut). Trass i sine manglande oppfølgjarar er første film i Saw-serien ein god film med ein atmosfære som hadde hatt godt av eit par omgangar med husrens og høgtrykkspylar.
På eit forsømt bad vaknar Adam i eit badekar som såg sine glansdagar for lenge sida. På andre sida av rommet sit ein anna mann dekt i støv og anna skit, og mellom dei ligg ein død mann med mesteparten av innhaldet frå hodet sitt på golvet. Mykje av filmen tek stad i dette HMS-helvetet, så det er kanskje ikkje så merkeleg at den fekk plass på lista likevel.
Det er ikkje berre badet som er skittent, men dei fleste andre stadane i filmen kunne trengt ei runde eller to med kostebrett. Jigsaw-mordaren tar openbart ikkje omsyn til sine offer si personlege hygiene, og det merkast tydeleg.
4. Salò eller Sodomas 120 dager (1975) Regi av Pier Paolo Pasolini
Noen filmer bare gjør deg kvalm helt inne til kjernen. Denne filmen er notorisk for akkurat dette. I et parallelt univers befinner vi oss i Italia under mussolinis styre hvor unge jenter og gutter i 120 dager utsatt for noe av det verste menneskeheten er i stand til.
Bæsjespising og annen fysisk, mental og seksuell tortur. Måten alt blir normalisert på etter en stund er helt forferdelig. Fyfaen bare unngå denne filmen. Nesten obligatorisk med en lang dusj og stille tenketid etter å ha sett denne for å rengjøre kropp og sjel. Veldig vanskelig å spise imens man ser på ettersom magen bare vrir seg i det man ser på noe som ikke er riktig på noe som helst vis.
Forestill deg i et sekund den mentale og psykiske torturen et barn blir utsatt for med å bli servert en bolle med nåler bakt inne og skjult fra syne. Det finnes ingen medisin du kam ta for å glemme at du noen gang så dette marerittet av en film. Her er det syke mennesker både foran og bak kamera.
Hvordan dette prosjektet noen gang fikk grønt lys er helt utenkelig. Ellers fin film :) Aldersgrense: forbudt i norge og personlig anbefaling: NSFL
3. Irréversible (2008) Regi av Gaspar Noé
“Irréversible” som er skrevet og regissert av geniet Gaspar Noé er en mørk og dyster thriller som de fleste aldri kommer til å glemme. I bakvendt rekkefølge følger vi kjæresten og eks-kjæresten til Alex. Alex blir brutalt overfalt og angrepet i undergangstunnel i Paris. Filmen som er satt på en kveld blir ekstrem og rå når de to skal finne og hevne seg på den ekle overfallsmannen som står med et stygt rykte. En nærmest umulig og emosjonell oppgave står fremfor de to.
Jeg kan starte med å si at det er veldig lite som er fint med irreversible sitt innhold. Filmen er grotesk på en nærmest utenkelig måte og det blir selvfølgelig vist frem på den mest realistiske audiovisuelle måten av regissør Gaspar Noé, en mann som ikke er kjent for å holde tilbake på noen måte, de fleste Noé filmer er veldig vanskelige og denne trumfer nokk alle av dem.
Den mest brutale scenen i filmen er uten tvil overgrepsscenen. I en scene der Alex blir utsatt for grov vold og seksuell vold er det tungt for selv de tøffeste filmentusiaster å sitte gjennom. Scenen går i one-take på rundt 10 minutter og den er skremmende realistisk. I tillegg til denne scenen får vi scener med et brutalt mord, utroskap, dop misbruk og skitne mørke sexklubber. I tillegg til alt dette er det nemt temaer som incest, homofobi og ensomhet.
Hadde jeg anbefalt Irréversible? Usikker… filmen er utrolig bra regissert, kuttet, skrevet og spilt ut. Rent filmatisk er den brilliant og historiefortellingen er blant toppen, men den er grusom å oppleve. Filmen passer bare til de med en magesekk av stål, for Irréversible er en av de mest forstyrrende og mest skitne filmene jeg har sett.
av Truls Hustad
2. Hard to be a God (2013) Regi av Aleksej German
Ein personleg favoritt blant mi samling russiske auteur-filmar: Aleksej German si vannvittige sci-fi adapsjon av brørne Strugatskij (Roadside Picnic) si bok om russiske forskarar på romferd i mellomaldaren står no som annanplassen på lista over tidenes skitnaste filmar. German var ein skrulling som hata formatet han arbeida i.
Etter ei lang og ueffektiv karriere som filmskapar hadde russaren gjeven opp på å skape meir konvensjonell narrativ film, ettersom mannen vart offer for sensur, husarrest og hadde i ein periode på 70- og 80 talet nærast totalforbot frå å arbeide i den russiske filmindustrien.
Dette endra seg litt, då etter jerntepper falt i 1992 fekk han mykje fleire moglegheitar til å skape nye filmar. Og det gjorde han! Fyrst med den paranoide og forvirrande “Khrustalyov, mashinu!” i 1998 (som har ei valdtektsscene som for øvrig tangerar “Salò” og “Irréversible”. Khrustalyov forvirra alle kritikarane når den kom ut, men den fekk innpass på nok filmfestivalar for å gjeve den gamle russeren støtte til å skape sitt neste storprosjekt, nemleg “Hard to be a God“.
Produksjonen kring filmen er mytisk, og ein kunne sikkert skapa ein ganske moro satire rundt prosessen. German gjekk tom for pengar regelmessig, og dette føra til at filmen gjekk inn og ut av forskjellege stadier. Frå opptak starta rundt 2002, til dei var ferdige på sett rundt 2010 hadde German sprengd budsjettet mang ein gong. Og framleis gjenstod klyppinga, ein prosess russaren aldri ville sjå ferdig sjølv då han døydde i 2013. Sonen, Aleksej German jr. tok over ferdigstillinga, og etter nær 11 år kom den ferdige filmen.
German visar til dei same sjuke tendensane som dukkar opp i hans tidlegare verk- men no som han er ‘gammal og fri’ er det ikkje noko filter som gjenstår, litt som ein gammal bilmotor. Framstillingane av skit, bæsj, piss og gjørme er vannvittige. Det er ikkje eit plagg, ein vegg eller ein karakter som ikkje ser ut som dei burde vorte høgtrykkspyla. Og det er kanskje ikkje nok.
Sidan den er filma i svart-kvitt, ville du venta at skiten vart mindre påverkande. Det er ikkje tilfellet. Alt blodet og gørret vart svart, nesten umenneskeleg. Same effekt ser ein i Robert Eggers, “The Lighthouse“. Berre på grunn av bilete er monokromatisk mistar det ikkje nyansane. Og fytti så mange det er av dei.
Hard to be a God er ein skikkeleg visuell fest, men det er ein fest som tilskodaren ikkje er invitert til. Kamera spaserar frå stad til stad og sjølv om det finnes ein hovudkarakter får me aldri ein innfallsvinkel i hans hovud. Publikum vart som nokon som er edru på ein russefest: du går frå rom til rom, og alle du pratar med er ikkje til stades.
av Jonas Mæland
1. Trainspotting (1996) Regi av Danny Boyle
«Its SHITE being Scottish!», forteller Ewan McGregor sin karakter om deres tilværelse i Trainspotting (1996). Hva er så ræva med å være skotsk (og heroinmisbruker) da?
Bakt inn i et skittent helvete, møter vi Renton og hans venner. Dagene deres preges av rus og bråk, og der heroin virker å være den eneste kuren for flukt. Renton finner derimot fort ut han er nødt til å få orden på seg selv og sitt liv. Kampen mot rusavhengighet viser seg riktignok å være beinhard.
Vi var nok alle forberedt på å se et mørkt og været miljø i en film om heroinmisbruk. Regissør Danny Boyle klarte likevel å ta dette et steg videre. Nitriste forhold og karakterer gjør for en ubehagelig sammensetning. Ta med en dratt ut scene som involverer en heroinbaby, så er du der.
Utenom tema og handling, utgjør den skildrede kulturen en innpakning, som passer godt inn i denne topp 10 listen. En kultur, eller mer ukultur, der ingenting er viktigere enn neste hit. Problemstillingen gjør for litt av noen scener og hendelser.
Trainspotting lander på en noe overraskende førsteplass! Likevel, det var kanskje fortjent? Danny Boyle har i nyere tid laget en nummer to. Selv har jeg ikke rukket å få med meg denne, men neste gang jeg vil gjenoppleve den skitne stemningen, skal denne settes på.
