Filmåret 2022 føra med seg mange filmar frå kjende regissørar, og nokre gjennombrot frå ukjende kunstnarar. No som 2022 har komt til slutten, og i den anleiing har me i Redaksjonen vorte einige om kanskje den viktigaste lista me kjem ut med kvart år. Her er nemleg dei ti beste filmane frå 2022.
10. Everything, Everywhere All At Once (2022) Regi av Daniel Scheinert og Daniel Kwan
Nå er jeg ikke sikker på hvorfor Jumpcut har valgt å starte årets topp 10 liste i feil ende, men hvis det gir meg en unnskyldning for å skrive mer om fjorårets storslagne reklame for positiv nihilisme, så tar jeg vel den muligheten.
Everything, Everywhere, all at Once, om du ikke har hørt om den, er en action komedie med Michelle Yoh i hovedrollen som middelaldrende, middelklassende, førstegenerasjons innvandrermamma Evelyn, som sliter med en aldrig så liten midlivskrise. Vaskeriet hun driver sliter økonomisk, mannen Waymond hun giftet seg med for kjærlighet og flyttet til USA for er en slask, og datteren Joy truer med å fortelle en noe senil bestefar om hennes nye jentekjæreste. På toppen av det hele, får Evelyn fra en sikker kilde vite at i en nært uendelig mange alternative univers er hun nært uendelig mer suksessfull.
Filmen er glup, morsom, rask og spennende. Og overraskende Jackie Chan for en film som ikke har Jackie Chan i seg. Om du er en fan av wire-fu eller prop kamp, så står EEAAO på toppen av rang stigen. Og det mangler ikke noe på humor og hjerte.
Det som ender opp med å bli filmens kjærne, så fort vi klarer å samle oss etter kampklimaks nummer 12, kan kort sagt sies å være en innføring i moderne post-nihilistisk filosofi. Vil Waymond klare å gjenvinne kjærligheten i sitt live? Vil Joy bekjempe familiens homofobiske tendenser? Vil Evelyn finne en god grunn til å forbli i denne realiteten, selv når utallige verdener åpner seg for henne? Finn ut mer, i Everything, Everywhere, all at Once.
9. Close (2022) Regi av Lucas Dhont
Léo og Rémi er bestevenner som liker å gjøre alt sammen, og det har de gjort siden de var små. Det er først når de starter på ungdomsskolen at vennskapet deres blir satt på prøve, og de må navigere nye inntrykk som hører med.
Denne filmen lamslo flere enn bare meg i redaksjonen, og de aller fleste er enige i at den hører hjemme blant de beste fra året. Det er en imponerende ung og fersk regissør som sitter bak rattet for en av de mest emosjonelt modne filmene på denne listen, og han har greid å vinne den høythengende grand prix i Cannes for Close.
En av tingene jeg henger meg opp i er hvor godt kostymedesignet er i denne filmen. Man skulle absolutt ikke trodd at farger og kostymer skulle spille så stor rolle her, men jeg tok meg selv i å trekke slutninger mellom en hockey-uniform og det å være sårbar, og en enkel t-skjorte til en enkel gutt for eksempel. Alt er valgt med omhu og en aktsomhet for det det handler om.
Dette er en fengslende, og nesten brutalt ærlig fortelling. Da skjermen gikk i svart og teksten rullet nedover, var det eneste man hørte i kinosalen litt beskjeden snufsing. Noe av det som appellerer mest ved denne storslagne filmen, er at den skisserer en del av oppveksten som alle enten kommer til å havne i, eller har vært igjennom. Jeg tror at for hver gang man ser Close på nytt, vil den nå en dypere del av hjertet.
En av skribentene våre skrev ganske godt at filmen handler om å være medmenneske og at man ikke trenger å vite så masse før man ser filmen, og det stiller jeg meg bak. Jeg fikk et fantastisk inntrykk av filmen, og den har sementert seg som en av mine absolutte favoritter i løpet av året.
8. The Northman (2022) Regi av Robert Eggers
Fjorårets mest gjennomførte verdensbygging går til Robert Eggers The Northman. Filmen omhandler den skandinaviske legenden om Amleth (Som direkte inspirerte Shakespeares Hamlet) – om en prins som sverger hevn når hans far kongen blir drept av sin bror.
Amleth spilles barbarisk og intenst av Alexander Skarsgård, i det som er hans beste film på mange år. Resten av rollegalleriet leverer også, der spesielt Björks birolle er minneverdig.
Filmen har et veldig enkelt, men effektivt premiss. At en prins flykter når kongen blir drept av broren, for å senere returnere for hevn er en fortelling som har fungert før – både med løver og mennesker. Det som gjør The Northman så god er innpakkingen av denne klassiske fortellingen. Regien, manuset og kameraet legger til rette for en buldrende stemning som aldri glipper. Dramaturgien er også prima vare, og gjør at vi følger med i spenning hele veien. Filmen inneholder ekstremiteter når det gjelder både vold og seksualitet, uten at det noen gang føles unaturlig. Dette vitner om at Eggers har stålkontroll på manuset han filmatiserer og verdenen har skaper.
Eggers er virkelig en spennende regissør, og det håpes og tros at han fortsetter på samme nivå når han nå skal lage en ny versjon av Nosferatu.
7. Bones and All (2022) Regi av Luca Guadagnino
I “Bones & All” blir vi møtt av tenåringsjenta Maren som inni seg må nå kjempe mot barbariske instinkter. Maren er kannibal og hun kan ikke gå uten å spise kjøtt fra andre mennesker.
Etter at hun blir forlatt av sin far setter hun ut på en reise gjennom USA der hun har et mål om å finne sin mor. På denne reisen finner hun også sin nye kjæreste Lee. En sjarmerende og kjekk mann som gjør sitt beste med å hjelpe Maren finne en måte å leve på som kannibal.
Italienske Luca Guadagnino har gjennom de siste 10 årene bygd seg opp et navn som mange film følgere har et forhold til, og med Bones & All viser han hvorfor. Filmen drar frem alt som tidligere har gjort Luca så populær. Jeg merker meg spesielt den intime romantikken og den grafiske volden som her blir presentert i en historie om kannibalisme, utenforskap og ung kjærlighet.
Den utrolige vakre historien må selvfølgelig også følges opp med vakker film kunst. Bones & All ser helt utrolig ut! Filmatisering som inkluderer vakre landskapsskudd av USA og samt detaljerte nærbilder av de fantastiske skuespillerne gir filmen en følelse som en feberdrøm. Kombiner denne feberdrømmen med et fantastisk lydspor og lynskarp klipping så for mann en teknisk prestasjon i den aller høyeste grad.
Alt dette og mye annet gir Bones & All en plass på redaksjonens topp 10 liste for 2022 og jeg er veldig spent på hva Luca Guadagnino har å komme med i fremtiden!
av Truls Hustad
6. Intet nytt fra Vestfronten (2022) Regi av Edvard Berger
Etter ei kort pause frå å arbeide med spelefilm der han i samarbeid med HBO fekk utgjeven to miniseriar er tyske Edward Berger tilbake med ei ny adapsjon av den klassiske anti-krigsforteljinga ‘Intet nytt fra Vestfronten’. Og for ei adapsjon det er. For det noverande politiske klimaet i Europa kunne den knappt hatt betre timing, på ondt og godt.
Historia følg kjerneforteljinga den er henta frå ganske tett og det er vanskeleg å ikkje med ein gong trekkje linjer til dei to tidlegare filmadapsjonane av boka. Dette er då heldigvis også Berger fullt klar over, og han går raskt ut med å vise at dette er ei ny tolking av boka, heller enn ei gjenskaping av nokon av filmane. Frå fyrste augeblikk er det klart at Berger ynskjer å modernisere forteljinga for vår tid med å gjere rollefigurane til apatiske, krigsherja mannfolk heller enn ei diskusjon rundt propaganda slik som filmen frå syttitalet fokuserer på. Med bakgrunnen av utbrotet av krigføring på europeisk jord for fyrste gong sidan 1945 får også ‘Intet nytt fra Vestfronten’ ei tyding som treff skummelt nært.
Fokuset er også her då på studenten Paul Bäumer (spelt av den fabelaktige Felix Kammerer) som etter eksamen frå gymnaset vervar seg rett inn i keisarens arme leia an av ei djup nasjonal stoltheit. Etter dette skil filmen seg frå sine førgjengarar der i staden for å fokusere noko særleg på opplæringa som Bäumer får etter erverving hamnar han rett inn i kamp. Og denne kampen sluttar knapt.
Samstundes som me følg Bäümer skiftar filmen stundom over til å skildre Matthias Erzberger (Daniel Brühl) som har ansvar for å kapitulere Tyskland over til Frankrike. Me får servert desperasjonen i situasjonen Tyskland stod opp i i gjennom Erzberger som må handtere ein generalstab som ikkje ynskjer å kapitulere fullstendig opp mot dei reelle tapa av liv som landet opplever – som har komt opp i 40 000 menneskjeliv dagleg. Brühl si rolle er innskrenka og er der for å oppnå dette poenget om krigens ekte pris. Han gjer uansett ei god skildring av ein politikar som innser at laupet er køyrd.
Alt er pakka inn i eit flott filmspråk. Spesielt er musikken eit høgdepunkt, skapa av den tyske musikeren Hauschka. Krigens herjingar pågår for full futt. Framstillingane av skyttergravene er rett og slett motbydelege. Dei er nærare utedoar enn militære objekt. Opp i dette er Bäumer og hans selskap skolevenner og ein preusser med namn Katzinskij (Albrecht Schuch) som framleis er offer for ein krigsmasin tilsynelatande utan bremser. Ei tragedie er uungåeleg.
av Jonas Mæland
5. Moonage Daydream (2022) Regi av Brett Morgen
Filmen om artisten og kunstneren David Bowie, som av en eller annen vanvittig grunn først kom i 2022. Dokumentaren av Brett Morgen tar for seg Bowies liv gjennom intervjuer og arkivmateriale fremfor talking heads.
“Moonage Daydream” forteller oss noe om hvem artisten var gjennom musikken, bildene og intervjuene. Hvem David Bowie i sannhet var er et spørsmål for stort til å ta for seg i en dokumentar over to timer.
Moonage Daydream er mer enn en musikkdokumentar. Den er et portrett av en kunster.
Bowie formidler sine idéer om tid, bevissthet og universet. Han er selve ånden i filmen, mer enn subjektet den dreier seg om. Dette er ikke enda en tørr dokumentar om veien fra motgang til triumf, katastrofe og revansj, men om mysteriet David Bowie. Han er av en annen verden med sin overveldende karisma, oransje sveis, innovative sans for mote og seksualitet.
En gåte for mediene og idol for den rastløse ungdommen.
Bowie endret gjerne sin persona og musikkstil fra den ene albumet til det neste. Hvilket fikk kritikerne til å undre seg over hvor autentisk Bowie egentlig var. Moonage Daydream levner ingen tvil om hvor autentisk David Bowie var som kunstner og menneske.
av Markus Melby
4. The Menu (2022) Regi av Mark Mylod
En av filmperlene fra året 2022 er The Menu. En kulinarisk filmopplevelse med krydder, blod, hevn mot sosial ulikhet, men ikke noe brød. Ralph Fiennes er Chef Slowik, kokken som står bak matrettene gjestene skal bli servert. Anya Tayloy-Joy og Nicholas Hoult er to av de utvalgt gjestene som får nyte maten til Chef Slowik, uvitende om det som skal skje underveis i middagen.
The Menu er en smart og sterk satire med fokus på klasser, pretensiøsitet og det å være privilegert. En blanding av svart-komedie, thriller og en dash med skrekk er en god oppskrift på en film som The Menu. Fra start til slutt så er filmen morsom, til tider så er den intens og sjokkerende, samtidig som den er tilfredsstillende å se på fra et kulinarisk perspektiv. Fiennes, Taylor-Joy og Hoult er meget gode i sine roller og det er fasinerende å se karakterene deres gjennom spilletiden på 107 minutter. The Menu er god på flere fronter og vil gi seeren en mat og filmopplevelse av de sjeldne, og er en av de beste filmene fra året 2022.
PS: Regissøren av filmen, Mark Mylod har i ettertid av filmens utgivelse sagt at restauranten der handlingen foregår er inspirert av Cornelius Sjømatrestaurant som ligger på en øy utenfor Bergen.
3. The Batman (2022) Regi av Matt Reeves
Da jeg forlot kinosalen i mars 2022 etter å ha sett “The Batman”, tenkte jeg til meg selv: «hvis DC. har tenkt å fortsette slik blir de jo bedre enn Marvel». Heldigvis lanserte de også “Black Adam”, slik at vi som publikum skulle slippe å spekulere mer om det spørsmålet.
The Batman klarte å skape den følelsen som Harry Styles snakker om når han sier at den virkelig føles som en film. Kinematografien gjennom hele opplevelsen var dramatisk, vakker og kreativ. Filmen bruker fordelen av et stort lerret, ved å vise intense scener i unike vinkler av Batman (Robert Pattinson) som enten står veldig stille og undrer, eller går dramatisk unna en bil han nettopp totalvraket.
2000-tallsgenerasjonen av Batman hadde ikoniske karakterer som lenge føltes umulig å gjenskape, mer spesifikt “The Joker“. Denne gangen, etter en flott prestasjon fra Paul Dano som The Riddler, føles det som at det kanskje er mulig å gjenskape magien. På tross av en total snub under Oscar-nominasjonene, føler jeg at The Batman klarte å levere en opplevelse som speiler hva folk mener når de mener at “Ant Man” blir for teit og “Justice League” blir for kleint. «The sweet spot» av hva en superhelt-film burde være, ble levert.
Gjennom denne filmen har det nå blitt etablert et univers hvor vi kommer til å få gleden av å se Pattinson bli mer komfortabel i rollen, samtidig som ulike ikoniske skurker introduseres. The Batman presterte virkelig i å vise hvordan jobben skal gjøres, og er derfor en verdig kandidat for en av årets filmer i 2022.
av Elias Trana
2. Syk pike (2022) Regi av Kristoffer Borgli
En blodig kvinne snubler inn i kafeen der Signe (Kristine Kujath Thorp) jobber, etter å ha blitt angrepet av en hund. Signe dekkes i kvinnens blod da hun skal hjelpe til. Umiddelbart tror folk at Signe også er et offer. Denne misforståelsen resulterer i en stimulerende opplevelse av sympati og oppmerksomhet, som Signe vil ha mer av.
Signe og Thomas (Eirik Sæther) er i et usunt parforhold, der begge er gigantiske narsissiter. Da Thomas starter å slå igjennom som kunstner i Oslo, blir Signe kreativ med hvordan hun skal gjøre seg selv til midtpunktet i enhver situasjon.
“Syk pike” var den eneste norske filmen som var representert i Cannes 2022, og også den eneste norske filmen som kom seg på (den noe viktigere) topp 10 listen til Redaksjonen. Dette av god grunn. Filmen er en sylskarp satire på samfunnets selvopptatthet og hvordan oppmerksomhet nesten er som et rus for oss.
Hvor langt er et menneske villig til å gå for å oppnå sympati fra andre? Dette har regissør Kristoffer Borgli satt på spissen i Syk pike. Likevel er det noe gjenkjennelig over det hele, den er ikke så virkelighetsfjern.
Syk pike er som tittelen tilsier, en syk film. Ikke bare er karakterene ufyselige, og nært umulig å få sympati eller medfølelse for. I tillegg er sminken utrolig godt gjenmført. Filmen vekte både irritasjon, frustrasjon og latter i meg. Det skal sies at man må tåle å se litt kroppsvæsker for å se denne filmen.
1. Triangle of Sadness (2022) Regi av Ruben Östlund
Først og fremst vil jeg gjerne korrigere min egen tittel på anmeldelsen av denne filmen fra høst. Den burde ha vært som følger «Årets skarpeste og beste», ikke «potensielt beste». For det viste seg at “Triangle of Sadness” skulle bli den store filmen i år.
Triangle of Sadness har alt en film trenger. Humor, spenning, kapitalister, kommunister, pirater, og kroppsvæsker. Hva er det ikke å like? Fra spøk til revolver så er filmen i mine øyne komplett. Jeg vil ikke påstå at det er den beste filmen noensinne, men den gjør er en god kandidat for verdens beste samfunnskritiske film.
Som filmer som med bøker er det spesielt én ting som gjør de vedvarende, nemlig relevans. På samme måte som at folk fortsatt leser 1984, håper jeg at folk vil fortsette å se Triangle of Sadness. For filmen har det som trengs til å oppnå en slik udødelighet.
Året 2022 var på alle måter et år for film. Det går ikke an å konkludere med den gamle «Er det én film du burde se fra..» For her er det så mye krem! Men hvis man først skal gå igjennom de beste fra fjoråret, kan man ikke gå foruten Triangle of Sadness.
