Der jeg tok pustepause på kinotoalettet etter filmen,, kom jeg frem til en definitiv konklusjon. Faktumet er at om man ikke har sett en film på kino, så har man ikke opplevd den hundre prosent. Du har selvfølgelig sett den – du har fått med deg fortellingen, du har sett bildene, hørt musikken osv… Men du har ikke virkelig opplevd filmen.
Det du får med å se den på kino er grandios intimitet. Du er der under tidenes morgen akkurat som du flyter gravitasjonsfritt sammen med pennen til Dr. Heywood. Du overtar pusten til astronautene og du føler anstrengelsen til Dave i pannen din. Du ender opp i samme limbo og transe som han også.
De gangene jeg har sett filmen før, har jeg «husket» de samme tingene som alle andre gjør; bein-til-satellitt-klippet, «Also Sprach Zarathustra», det latterlig moderne designet, kinematografien og frakoblingen av HAL; alle tingene 2001: en romodyssé er kjent for.
I dag – på kino, var det mer. Scenen som virkelig satt en støkk i meg nå var når Dave henter den ødelagte antenneklossen. Den evige stillheten i verdensrommet, brutt av den tunge og trengende pusten til Kubrick, lager ikke propper – men vakuum i ørene. Samtidig kryssklippes det mellom en uberkonsentrert Dave som flyter i det gigantiske intet, og Frank som følger nervøst med. En helt vanvittig scene med mer nerve enn noen thriller noen gang har hatt. Så vanvittig at man (ironisk nok) glemmer å puste.
På det store lerretet får man virkelig sett ansikter i ytterste detalj. Prestasjonen til Keir Dullea i denne filmen snakkes aldri om – noe som er helt sinnsykt. Kanskje han glemmes litt i Kubricks enorme visjon, men scenen hvor Hal går berserk inneholder noe av det beste tilbakeholdende skuespillet i filmens historie. Dullea tar filmen ut av Kubricks hender i noen minutter og veileder oss alene gjennom tid og rom. Vi opplever panikk, redsel og sinne på den mest subtile men ekte måten jeg kan huske å ha sett.
Hvis man har sett 2001 på enten TV, PC eller noe liknende, vil man nesten garantert ha tenkt at stjerneportsekvensen er «helt sjuk», men at «den drøyer litt». På kino var det ikke lenger den som var sjuk, men heller jeg som ble det. Den setter deg i en slags halvveis virkelighet der du vaker mellom feberdrømming og angst – helt til man brått våkner.
Man våkner til uforståelig magi. Igjen belønner kinolerretet deg. Man får et helt annet synspunkt i sluttsekvensen enn hva jeg har fått de andre gangene jeg har sett filmen. Det er som at vi nå følger Dave i oppriktig jegform, der han transformeres i noe som transcenderer menneskelig oppfatning av kausalitet og elding.
Jeg har hatt det å se denne på kino på min «bucket list» lenge, og er evig takknemlig for at jeg faktisk fikk oppleve det. Dette er nok den største filmopplevelsen jeg har hatt, og det var 149 minutter jeg kommer til å huske resten av livet.
"2001: En romodyssé" regissert av Stanley Kubrick. Med: Keir Dullea, William Sylvester, Gary Lockwood og Douglas Rain. Spilletid: 2 time og 22 minutter. Land: USA / Storbritannia. Utgivelsesår: 1968
