Det elskede hippie-kollektivet er tilbake på lerretet, men er dette egentlig en historie som må fortelles?
24 år har gått siden sist, og det en gang store kollektivet har blitt redusert til kun Göran (Gustaf Hammarsten) og Klas (Shanti Roney), som ikke ser ut til å ha kommet seg så mye videre i livet siden 1975. I anledning Görans fødselsdag inviterer Klas hele Tillsammansgjengen til en stor gjenforening, men et lite håp om å øke antall permanente beboere. Livet har tatt dem i ulike retninger siden sist, og mange ser ut til å ha forlatt de sosialistiske og bohemske prinsippene de sto så sterkt på før. Kan alt bli som det var igjen?
Vi lever i legacy sequelens gullalder. Nostalgi selger, og studioene kaster seg over enhver mulighet til å gi nytt liv til klassikere med allerede etablerte fanskarer. Dette trenger ikke nødvendigvis være en negativ trend i filmindustrien, og det finnes mange eksempler på legacy sequels som funker bra, men ofte har ikke disse filmene noe interessant for seg annet enn et nostalgi-kick, og feiler totalt på å ta ideene fra den opprinnelige filmen i en ny, spennende retning. Så i hvilken grad gjelder dette “Tillsammans 99“? Er dette en historie som må fortelles?
Ja og nei. Göran er den eneste som er uendret siden sist, og er fortsatt den samme koselige, dumsnille teddybjørnen som nok sitter litt fast i fortiden. Resten av gjengen har tiden satt sitt preg på, og de fleste av dem har mistet den ungdommelige gløden og uforutsigbarheten i bytte med stabilitet, som er et viktig poeng filmen prøver å lage. I møte med den virkelige verden kommer behovet for nettopp stabilitet foran felleskap, opprør, og ideologi. Dette fremstilles på troverdig vis, og mange gamlinger vil nok kunne kjenne seg igjen her. Samtidig kan man jo også lure på om det da blir noe behov for en oppfølger når karakterene naturlig nok ikke er like interessante lenger.
Når det gjelder politikken i denne filmen viser Moodysson god selvinnsikt. Der hvor originalen til en viss grad forskjønner blant annet skadelig barneoppdragelse, tar oppfølgeren problematikken i originalen opp til debatt, som gir mye til ettertanke.
Strukturen er kanskje der filmen svikter mest. Sidehandlingene er ekstremt underutviklede, og gjør at flere interessante karakterer blir fullstendig satt på benken. I tillegg er balanseringen av de parallelle handlingene merkelig, og flere ganger var det nesten vanskelig å huske at det foregikk flere ting på en gang.
Til tross for at Tillsammans 99 klarer å ta historien i noen interessante retninger, mangler den sjarmen som gjorde originalen så høyt elsket. Når den i tillegg er ganske halvhjertet utført, står vi igjen med en film som så mange andre legacy sequels, kanskje ikke er helt nødvendig.
"Tillsammans 99" regissert av Lukas Moodysson. Med: Gustaf Hammarsten, Shanti Roney, Olle Sarri, Lisa Lindgren, Anja Lundkvist. Spilletid: 1 time og 55 minutter. Land: Sverige. Aldergrense: Tillatt for alle. På kino: 27. oktober
