Etter 20 år ser vi på nytt historien om Cady og hennes kamp om tilværelsen på High School, bare nå i ny moderne og musikalsk innpakning. På godt og ondt (mest ondt).
Hvor skal en begynne med en remake som dette? Det letteste er å forklare hvor den kommer fra: I 2004 produserte Tina Fey og Mark Waters hitfilmen Mean Girls basert på boken Queen Bees and Wannabes, skrevet av Rosalind Wiseman (som også var med på filmens produksjon). Filmen ble en ekstrem stor hit, og lever fortsatt i beste velgående den dag i dag. Mye grunnet en tidløs historie, fantastisk gjennomgående tempo, god tematikk og ufattelige og latterlige gode skuespillerprestasjoner fra flere av skuespillerene. En oppfølger kom ut i 2011, men den klarte ikke å fange essensen av den originale. Rundt denne tiden begynte samtidig Tina Fey å produsere Broadway-musikalen, som kom ut i 2017. Musikalen er basert på den originale filmen og boka, og i 2020 begynte produksjonen på denne filmen, som nå 4 år senere spilles på det store lerretet.
Tina Fey spiller både i orginalen og i denne filmen som mattelærer Ms. Norbury. Og det er her de første problemene starter. Filmen er veldig tydelig en remake satt i den moderne hverdagen med sosiale medier og TikTok-danser (som ikke fungerer på film). Men med Tina Fey, Tim Meadows og Lindsay Lohan tilbake i deres gamle roller så motsier dette ethvert forsøk på en remake på alle nivåer! Likevel prøver alltid filmen å overbevise deg om at dette er en remake, men neida! Joda. Neida.
Dette skjer konstant, og jeg hater det.
2024 versjonen har en spilletid på rundt 1 time og 52 minutter, mens den originale er rundt 1 time og 37 minutter. Dermed føles og utforskes alle temaene og karakterene i den nye filmen mye langsommere. Sjokkerende nok, sett mot den originale, så føles de likevel mindre gjort ut av og derfor bortkastet i det store og det hele. De originale og fantastiske spøkene er ofte gjentatt eller bare byttet ut i sex-appeal, idiotiske dansenummer og sammensatte historiepunkter som bare føles ut som grøt. Dette er bare skuffende. Spesielt siden den originale klarte det på en kortere spilletid?! Mer interessant er Broadway-musikalen, som varte i rundt 2 timer og 30 minutter. Noe som gjorde at de fjernet 14 sanger fra Broadway-versjonen, for å korte den ned til det store lerretet. Men her kommer enda et problem: dette føles ikke ut som en musikal!
Sangene er ok på det beste, men prestasjonene og koreografien er alltid horribelt dårlig. Hele tiden. Konstant. Bare fordi du skal fange den nye generasjonen, så betyr det ikke at TikTok-trender, danser og vaner fungerer på film. Fordi det beviser denne filmen at de absolutt ikke gjør. Skuespillerprestasjonene er like skuffende, noe som er dumt når Reneé Rapp som spilte Regina George i Broadway-versjonen også er med i filmen. Rapp klarer absolutt å fange Regina i en ny glød for den «nye generasjonen», og Angourie Rice gjør et tappert forsøk i Lindsay Lohan sine store sko. Dessverre ødelegger filmen alt i et dårlig gjennomtenkt manus, fremdriv og regi. Dette er rett og slett bare flaut, ivertfall med tanke på at dette er alt den originale fikk til med perfeksjon. Noe som kanskje stammer fra at dette er debutfilmen til begge regissørene Samantha Jayne og Arturo Perez Jr.
Likevel er det noe interessant her. Filmen skal ha for forsøket med alt det nye den prøver på. Mye av de originale delene av plottet er samlet i denne nye versjonen. Som faktisk leder til noen interessante vrier på den originale filmen, med noe raskere og bedre framdriv. Men dette er også dens fall. Skuffende nok så misforstår filmen totalt og helt den originale. Nei, Cady er aldri slem, hun blir sånn grunnet historiens naturlige fremgang. Nei, Regina burde ikke bare bli snill på slutten fordi filmen trenger en resolusjon. Nei, nye versjoner av karakterer er ikke morsomme bare fordi de gamle versjonene var det. Hele essensen av den gamle filmen er skuespillerene som leker med de stereotypiske karakterene, og det er sånn de ble ikoniske. Og nei for åttetusende nihundrede og førtiandre gang: å seksualisere kvinner til det ekstreme er ikke “empowering”. Det er nærmest det stikk motsatte, spesielt her. Til og med avslutningen og resolusjonen fra den originale filmen er fjernet, denne gangen for en dummere og simplere versjon som gjør det stikk motsatte av den originale og faktisk vakre avslutningen vi så i 2004…
Hvis det ikke er tydelig fra før av, så er jeg en mega-fan av den originale Mean Girls fra 2004. Hvordan kan en ikke være det? Derfor skammer jeg meg rett og slett over denne filmen. Bare fordi noe har fungert før, så kan du ikke bare gjøre det på nytt halv-hjertet, og da bare håpe på at det går fint. Skal du lage en nærmest perfekt film (ja jeg mener dette) på nytt, så er dette definisjonen på hvordan du ikke skal gjøre det. Selv med en musikalsk innpakning, så skjer det intet interessant eller nytt som er verdt å ta tak i. Ingen av sangene er særlig minneverdige. Historien er en horribel adapsjon av en allerede god en. Og jeg blir bare mer og mer provosert jo mer jeg tenker på denne filmen. Du får rett og slett bare lyst til å se den originale på nytt når du går ut av kinosalen. Så gjør det i stedet.
"Mean Girls" regissert av Samantha Jayne og Arturo Perez Jr. Med: Angourie Rice, Reneé Rapp, Auli'i Cravalho, Christopher Briney, Busy Philipps, Jenna Fischer, Avantika, Jon Hamm, Tim Meadows, Bebe Wood og Tina Fey. Spilletid 1 time og 52 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 9 år. På kino: 12. januar.
