Flere generasjoner etter Caesars tid møter vi et nytt sett med karakterer på apeplaneten, hvor menneskene nærmer seg utdødd og en stormannsgal, selvutnevnt apekonge truer med å ødelegge harmonien blant de ulike stammene.
Det store spørsmålet på leppene mine i det jeg var på vei inn i kinosalen på en mandags formiddag, deler jeg nok med mange: Hvordan skal de klare å etterfølge en karakter som Caesar? En karakter som vi gjennom tre filmer ble kjent med fra fødsel til voksen alder, fra gutterommet på loftet til leder av apene og fra møter med døden til praktfulle oppvisninger av kløkt, omsorg og lederskap, er det mulig å skape en karakter vi vil knytte oss til i like stor grad? Og klarer filmens antagonist å nå de samme høydene som Koba, en av tidenes mest nyanserte og interessante skurker, gjorde i Dawn?
Tja. Filmens hovedkarakter, den unge apen Noa, har definitivt noe ved seg. Han er eventyrlysten, modig og sensitiv, og byr på mange av de samme kvalitetene som Caesar gjorde. Men likevel klarer jeg ikke å bli like tilknyttet ham, og her er franchisen et offer for sine egne høye standarder. Det er åpenbart at filmens karakterer kan føles en smule mangelfulle når universet ikke bygges opp like tålmodig som i Rise, men det ville kanskje vært for mye å forvente i dagens utålmodige filmindustri. Til tross for det kan jeg definitivt respektere tankegangen i Kingdom, og forhåpentligvis får vi flere filmer som bygger videre på Noa og vennene hans, samt den nye menneskelige hovedkarakteren, Mae.
Når det gjelder Caesar selv, er hans åndelige tilstedeværelse dypt følt. Han snakkes om som en profet (som han jo til dels var, likheten med Moses kan ikke ignoreres), og mange Aper viderefører hans levemåte for godt og ondt. Filmen tar for seg, og her noterer jeg en likhet med Dune 2, religiøs fanatisme og tilbedelse av falske profeter. Proximus Caesar er en maktsyk, delirisk apekonge som underholder enormt fra øyeblikket han introduseres. Men igjen er mangelen på nyanse og en “villain origin story”, hvor enn klisjé det høres ut, noe jeg savner her.
Filmen lykkes enormt ved det rent estetiske. Det lenes enda tyngre enn før inn i den post-apokalyptiske settingen hvor naturen har tatt over den menneskelige arkitekturen, og det er rett og slett nydelig å se på. Estetikken skaper også et tydelig skille mellom Proximus’ rike og Ørneklanen ved forskjellen i hvordan de utnytter etterlatte menneskelige strukturer. Og CGIen er selvsagt fullstendig enestående.
Men kanskje det aller største savnet er Matt Reeves. Der reboot-trilogien ble kjent for banebrytende actionsekvenser og dristige kameravalg, føles Kingdom litt… standard?
“Kingdom of the Planet of the Apes“tar på seg en tøff oppgave i å etterfølge en høyt ansett og elsket franchise. Det meste treffer som det skal, og det føles uten tvil som en POTA-film og en verdig tilføyelse, men litt mindre interessante karakterer og Matt Reeves’ fravær hindrer den i å oppnå sitt fulle potensiale. Nå er det rett på Youtube for å lære alt det er å lære om de forskjellige ape-artene.
"Kingdom of the Planet of the Apes" regissert av Wes Ball. Med: Owen Teague, Freya Allen, Kevin Durand, Peter Macon, William H. Tracy. Spilletid: 2 timer og 25 minutter. Land: USA. Aldergrense: 12år. På kino: 8. mai
