Den gigantiske filmfabrikken som er Ridley Scott fortsetter å pumpe ut blockbuster etter blockbuster, og nå er han tilbake med oppfølgeren til en av hans største suksesser. Her er det mye å ta tak i.
Da Ridley Scott ble spurt av Hollywood Reporter om hva han syntes om Quentin Tarantinos plan om å pensjonere seg etter hans tiende film, svarte han i kjent stil: «I don’t believe that fucking bullshit. Shut up and go make another movie.» Scott har laget hele 16 filmer siden den første Gladiator, og viser ingen tegn på å bremse ned – det ryktes allerede om at en ny installasjon i Alien-franchisen er i verks, trolig en avslutning på «David-trilogien». Ikke bare lager den nå 86 år gamle mannen mange filmer, men det virker som om hvert prosjekt er større, galere og mer episk enn det forrige.
Det er 20 år siden hendelsene i Gladiator, møter vi en nå voksen Lucius som blir tatt som krigsfange etter at hjemmet hans blir ruinert av romerne. I Roma blir han kastet inn i gladiator-galskapen i Colosseum, hvor han kjemper for den slue Macrinus – som lover Lucius hevn over de som tok fra ham alt.
I dagens filmlandskap er vi ikke fremmed til at gamle hits blir gulpet opp igjen for at studioer skal skvise ut noen dollar fra en halvhjertet oppfølger. Det er nesten så det kan sies å ha blitt normalen. Hvor enn dystert det høres ut, kan jeg meddele at det ikke gjelder Gladiator II. Dette føles som en historie som det er verdt å fortelle, og det er naturlig at Lucius får sin egen «arc». Det er nå keiserne Geta og Caracalla som hersker, hvis skildringer minner mye om Joaquin Phoenix’ uforglemmelige opptreden som den sadistiske Commodus. De er ufyselige, maktsyke, naive, og det er gøy å se på.
Visuelt sett byr ikke Gladiator II på mye vi ikke allerede har sett, med unntak av den storslåtte sjøkampen inni Colosseum. Lyssettingen ser betydelig uinspirert ut, og jeg klarer ikke unngå følelsen av at bildene mangler dybde. Det føles trygt, og til tross for at filmen gir deg den blockbuster-feelingen og stort sett ser nokså bra ut, skulle jeg ønske at den tok flere sjanser.
Et stort spørsmålstegn var om Paul Mescal klarer å bli en ordentlig superstjerne og opphøye filmen på egenhånd slik Russel Crowe gjorde i 2000. Mens han briljerer i actionsekvensene og alle storslåtte øyeblikk (monologene er virkelig gode, som en sann teaterskuespiller), svikter han i de mellommenneskelige øyeblikkene. Jeg klarer ikke skape noen særlig tilknytning til karakteren, og det tror jeg har mye med å gjøre at Mescal ikke mestrer å grunnlegge opptredenen i noe menneskelig.
Denzel Washington er en av verdens beste skuespillere, og det bekrefter han så til de grader her. Hver replikk leveres på en unik måte, og holdningen hans gjør at Macrinus blir en karakter som oser karisma og mystikk. Han er rett og slett en fryd å se på.
Jeg er glad Ridley Scott valgte å lage denne filmen. Han er en av et mindre antall filmskapere i Hollywood som fortsatt lager seriøse og ambisiøse blockbustere, og hvis det er en positiv takeaway jeg har fra filmen så er det at den er nettopp det, til tross for at den har sine mangler.
"Gladiator II" regissert av Ridley Scott. Med: Paul Mescal, Denzel Washington, Pedro Pascal, Connie Nielsen. Spilletid: 2 timer og 28 minutter. Land: USA. Aldergrense: 15 år. På kino: 15. november
