Å vende tilbake – Regi: Henrik Martin Dahlsbakken – Norge – 1 t. 15 min.
Ungt, norsk regitalent fra Hamar spillefilmdebuterer med familiedrama i flotte fjellomgivelser.
Om regissøren
Henrik Martin Dahlsbakken fyller 26 år i mai, men har allerede sin første spillefilm premiereklar, og til høsten kommer enda en. Å vende tilbake følges opp av Sensommer i Bretagne, som for tiden er i klippen. Han har gjort seg bemerket med flere gode kortfilmer de siste årene, som Mannen fra isødet, En fremmed og Mitt lys i mørket. Han har fått oppmerksomhet for å skyte på god, gammeldags film, framfor digitalt.
Handling
Filmen utforsker forholdet mellom brødrene Oscar og Fredrik, som bor sammen med sin sengeliggende mor i et hus ute i skogen. Faren returnerer fra tjeneste i Afghanistan, tydelig preget av krigen. Når han ikke kommer tilbake fra en jakttur, bestemmer brødrene seg for å dra opp i fjellet og lete etter ham.
Natur og tekstur
Vakker natur spiller hovedrollen i Dahlsbakkens filmer. Kortfilmen Mitt liv i mørket ble vist på kortfilmfestivalen i Grimstad i sommer, og selv ble jeg slått i bakken av filmens foto. Skog, landskap og naturlig lys var hovedingrediensene, i tillegg til statiske eller rolige kamerabevegelser. At det er filmet på film gir en flott tekstur. Dette videreføres i denne aktuelle spillefilmen, der store fjellandskap danner rammen for et lite drama. Disse scenene er spilt inn i Jotunheimen og Rondane, ofte under harde forhold.
Brorskap og samhold
Å vende tilbake er en film om brorskap og samhold, og skildrer hvordan det er å vokse opp med fraværende foreldre. Samtidig tematiserer den hva krig gjør med mennesker. Dette kan være gode temaer, men Dahlsbakkens manus behandler ikke disse på nye og spennende måter. Fortellingen blir dermed forutsigbar og kjedelig. Til gjengjeld spilles de to unge brødrene med nærvær og ektefølt engasjement.
Mangler stemningsfylt univers
Personlig hadde jeg veldig sansen for Dahlsbakkens kortfilmer satt tilbake i tid, som En fremmed og Mitt lys i mørket. Her hersker det en mystisk stemning som lyser av særpreg og en slags tidløshet, understreket av minimalt med dialog. Castingen er dessuten fantastisk. I Å vende tilbake skapes det ikke et univers man lar seg transporteres inn i, og fortellingens svakheter blir desto klarere. Jeg er full av forventning før hans neste film, som han selv beskriver som en erotisk psykologisk thriller. Forhåpentligvis vil han der klare å mane fram noe mørkt og stemningsfylt.
Å vende tilbake har flere svakheter man kan forvente av en debutfilm, og Dahlsbakken trenger litt mer tid for å bli varm i trøya. Det er likevel ingen tvil om at han er et stort talent, så det er bare å glede seg til fortsettelsen.
