Corn Island (Simindis k’undzuli) – Regi: Giorgi Ovashvili – Georgia – 1 t. 40 min.
I Kaukasus finnes det titalls av forskjellige etniske grupper, som ikke har vært like heldige som armenerne, aserbajdsjanerne og georgierne ved at de har fått hver sin nasjonalstat. Dette har ført til mange konflikter mellom forskjellige folkegrupper, og fortsatt er flere av disse konfliktene uoppløst, i det som kalles en frossen konflikt. En av disse er konflikten mellom utbryterrepublikken Abkhasia og Georgia, som har vart helt siden Sovjetunionens oppløsning. Fremdeles er det et stort hat mellom begge partene, og regelmessige trefninger mellom soldater på grensen.
Giorgi Ovashvilis Corn Island finner sted ved nettopp denne grensen, hvor vi følger en gammel abkhaser (ingen av karakterene har navn), som ror ut til en bitteliten øy på en elv hvor grensene til begge landene er på hver sin side. Han oppdager at denne øya har ekstremt fruktbar jord, og bestemmer seg derfor å bygge et hus der og pløye en kornåker, sammen med sitt barnebarn. Han lever på en måte midt i en krigssone, hvor georgiske og abkhasiske patruljebåter utgjør en mulig trussel.
På samme måte som Ovashvilis tidligere film The Other Bank, som tar for seg det samme temaet, med en georgisk gutt som begir seg over grensen til Abkhasia for å finne sin far, er Corn Island en fabelaktig film som skildrer krigens tunge byrde på en realistisk, minimalistisk måte, hvor det er enkle elementære faktum som er viktigst for folk flest. I dette tilfellet er det snakk om å prøve å leve et enkelt og gammeldags liv av naturen. Men man blir også overrasket over hvor stor rolle naturen også kan ha på menneskers liv.
Corn Island er også minimalistisk i det at det er veldig lite dialog i hele filmen. Man må faktisk vente en halvtime før man hører noen snakke, og det er når jenta spør sin bestefar om hvem som eier øya de er på. Og bestefaren svarer at landet tilhører dem som lagde det. Og med dette menes ikke nødvendigvis Gud, men at han selv som har gjort landet fruktbart, og at ingen har et nasjonalt krav på landet. Heller viser han ingen som helst tilhørighet til noen av partene.
Det er heller ingen dialog mens de gjør sine daglige gjøremål, ingen spørsmål om hvor hammeren er, eller hvordan man gjør ditt og datt. De arbeider med den samme stillheten som når en prest og en altergutt gjør seg klar til en gudstjeneste. Det er en vakker stillhet, hvor bare mise en scène er det viktigste, spesielt den vakre kinematografien som kan minne mye om Bela Tarr sine filmer.
Dette er bare en av mange filmer den siste tiden som har tatt for seg Georgia-Abkhasiakonflikten. Både Ovashbilis Corn Island og The Other Bank var begge valgt som georgiske Oscar-kandidater, og samme år som Corn Island ble den georgiske og estiske samproduksjonen Tangerines Oscar-nominert til beste fremmedspråklige film, som Estlands kandidat.
Corn Island er en vakker og poetisk minimalistisk film, som får fram den rette simpelheten ved viljen til å leve et liv, uavhengig av kriger som måtte pågå. Med den flotte kinematografien og fraværet av dialogen, gjør dette til en film som virkelig ikke trenger noe annet en dens mis en scène for å få fram dens poesi.
