Etter vårt intervju med professor Gunnar Iversen (hør intervjuet her), fortsatte diskusjonen oss i mellom om hvorvidt filmklubbene virkelig er i fare. Har filmklubbene overhode noen som helst betydning for samfunnet, og mangler de engasjement til å fornye seg. Riktignok syntes jeg at Iversen kom med mange gode poenger og overbeviste meg om at filmklubbene er nyttige for de som engasjerer seg i filmformidling og for restaurering. Men når det kommer til stykke må jeg dumdristig innrømme at jeg ønsker at det ikke var slik overhode. Iversen var enig med meg når det kom til at skolene her til lands har blitt bedre til å formidle filmens oppbygning og historie, etter min erfaring kan jeg med sikkerhet si dette. Men det som jeg er fundamentalt uenig med Iversen i, og andre i filmeliten som Anja Breien, er at kjernen av all filmkunnskap ligger hovedsakelig hos filmklubbfolket. I motsetning til deres generasjon ble jeg ikke frelst av filmklubben, det ble ingen av mine meddeltagere i intervjuet heller. Anja Breien uttalte i et intervju at hvis filmklubbene forsvinner kommer vi til å bli en ukulturell nasjon. For de som faktisk kjenner meg vet jo at det siste ordet noen vil bruke for å beskrive meg er ukulturell.
Men jeg vil gjerne komme tilbake til skolens betydning, og det er ikke blåbær, fordi jeg synes at jeg skylder utdanningssystemet mye og de fortjener mer anerkjennelse enn de får fra filmfolk. Det var min lærer på ungdomsskolen som visste at jeg så mye på film, på grunn av alle referansene og kunnskapen jeg kom med i timene, som oppmuntret meg til å fortsette å se mye film. Jeg fikk til og med låne filmer av ham, som Midnight Cowboy og The Big Lebowski på DVD. Så kom videregående, med medier og kommunikasjon som hovedlinje. Her fikk vi en oppgave i å ha en muntlig fremføring av hver vår filmepoke, alt fra sovjetisk montasje til dansk dogmefilm. Det er ingen tvil om at disse tre årene ikke bare utvidet min horisont innenfor film, men også mine medelevers. Nå er det jo kanskje slik at ikke alle har vært like heldige som meg, og jeg gikk tross alt på en privatskole. Men jeg mener at dette er en god modell som kunne ha fungert for andre skoler også. Jeg vil gå enda lenger med å foreslå at man må ha et eget filmfag i den offentlig skolen.
Dette kan høres absurd ut, og noe som populistparti som FrP og SV kunne ha kommet på, bare for å virke hippe blant ungdommen ved at det blir mer film i timene, på samme måte som varmmat på skolen. Hvorfor skal et populært medium, som enkelte vil kalle tidsfordriv, få sitt eget fag? Hvorfor har musikk et eget fag? Hvordan kan musikk hjelpe oss med selvangivelsen? Hvorfor var det så viktig for meg å vite hvem Beatles var allerede som åtteåring, eller at B. B. King regnes som bluesens far? Grunnen er så klart at musikk stimulerer den kreative delen av hjernen. Men gjør ikke filmen det samme?
Kan man for eksempel ha kanoniserte klassikere på pensum som Moderne Tider, Sykkeltyvene og 2001: en romodyssé. Stanley Kubrick kan bli et sentralt navn. Han kan være filmens Beatles, og 2001 kan være filmens Mona Lisa. Man kan for eksempel vise Viljen trumf, og etterpå ha en diskusjon med elevene om hvilke filmatiske virkemidler som blir tatt i bruk for å fremheve Hitler som en fremragende leder. Her får eleven en innføring i hvordan filmen som medium fungerer og dens slagkraft. Filmen er her et mål i seg selv, heller en at filmen blir et rent middel, som for eksempel når man viser Schindlers liste som et middel for å belyse grusomhetene i Auschwitz.
Akkurat som i musikken skal det ikke bare være teori. Elevene skal kunne gradvis lære seg å lage små filmer, alt fra komposisjoner og lyd. Så klart utstyr kan tære på skolebudsjettet, men det skal ikke mange kameraer fordelt på flere personer til for at alle skal ta del i prosessen. Men det viktigste av alt er at elevene får det klart og tydelig for seg at film er en kunstform, akkurat som malerier og klassisk musikk på den måten de har en historie og forskjellige sjangere. Jeg vil at film skal bli sidestilt med musikk med akkurat like mange dager uker og timer i året.
Det er nok dessverre slik at man fremdeles ser på film som ren underholdning og den fortjener derfor ikke den samme statusen som malerier og musikk. Man får et nerdestigma hvis man sier man er filminteressert, noe musikk- og kunstelsker ikke kjenner noe av. Og ironisk nok er det denne stigmaen som får filmelskere til å oppsøke disse filmklubbene, noe som for all del ikke er en negativ ting grunnet situasjonen, men jeg skulle heller ønske at det var en bredere universell aksept av film, heller enn disse isolerte møtestedene.
Iversen var enig i at med mindre undervisningstilbudet ble bra nok og folk begynte å se flere eldre filmer, skulle han innrømme at filmklubbene ikke trengs lenger. Som jeg tidligere har pekt på er skolene, eller i vært fall min skolegang, vært ganske bra og dekkende. Jeg syns heller at filmfolk skal støtte opp om dette, heller enn å fortsette med en håpløs markedsplan som hele tiden tilsier at man får pengestøtte av staten i håp om at minst en av de 40.000 årlige filmklubbtilskuere skal bli den neste Joachim Trier. Hvorfor heller ikke nå ut til flere hundre tusener, kanskje en million, gjennom et tilfredsstillende undervisningstilbud? Blir det ikke flere Joachim Triere ut av det?
Så klart vil nedleggingen av filmklubbene tilsi at vi ikke får sett eldre filmer. For mange er det slik at film hører hjemme på kinolerretet. Akkurat her føler jeg meg nesten som en sviker, på samme måte som i diskusjonen om digitalisering av filmproduksjon, hvor vi har folk som Quentin Tarantino på en ene siden som mener at analog film er den eneste rette måten å lage film på, mens andre mener at digitalisering og nyutvikling ikke kommer til å bety slutten på filmen. For min del vil jeg nok si meg enig med den andre parten. Kinofilmen kommer fremdeles til å eksistere, på samme måte som LP-platene har overraskende nok overlevd. Slik vil kinofilmen overleve som den autentiske måten å se kunstformen på. Men hvis vi ser bort i fra denne estetikken, så kan man stille spørsmål ved denne tankegangen, siden det er strengt tatt form og innhold som teller mest. Hvis kinoestetikken får en alt for stor rolle kan man nesten komme på å knytte denne tankegangen opp mot en fetisjering av filmmediet. En fetisjering som dessverre er tilstede i skrekkfilmer og ikke minst Grindhouse-sjangeren, som Tarantino var med å popularisere.
Samlet sett ser det ut til at filmformidling er en risikabel jobb hvor dristige valg alltid blir tatt. For alt jeg vet kan økt undervisning i filmen ikke være med på å hjelpe filmbransjen i det hele tatt. Kanskje jeg har en for stor tiltro til staten, slik min professor ville være ytterst forsiktig med. Han kjenner Norges filmhistorie og alle de økonomiske ordningene som har satt kjepper i hjulene for norsk filmindustris blomstring. Kanskje er det jeg som er historieløs? Men igjen nekter jeg å tro at fraværet av filmklubber kommer til å bety slutten for filmmediet og at folk på eget initiativ ikke kan fordype seg i en ny og spennende verden ved å se eldre og alternative filmer på Netflix, eller ved å låne filmer på biblioteket. Jeg kommer nok helt ærlig ikke til å felle en tåre når filmklubbene eventuelt blir borte, fordi jeg vet for min egen del at filmen kommer til å eksistere og at det er nok av ildsjeler til å holde kunsten vedlike. Filmklubben er ikke den eneste kilden til inspirasjon.
