KOSMORAMA – iransk symposium – 20.04.2013
Skrevet av: Ingrid Holtar og Martin T. Johannessen
Foto: Jan Bastian Marthinsen
Fredag, rundt klokka 11.00, satt vi et varmt rom i lokalene til Det Norske Oljeselskap i munkegata 26. Foran oss satt en iransk mann og spilte musikk som mest av alt minnet om en Western – Ennio Morricone, men musikken tilhørte Østen, og var introduksjonen til et symposium om iransk film. Deretter trappet en professor med stort skjegg opp på talerstolen. Mannen av iransk opprinnelse het Hamid Naficy, men han pratet med erkeamerikansk dialekt og innledet symposiet med å påpeke at en rekke iranske filmskapere, kunstnere og intellektuelle lever i eksil, og at de fleste er for underbetalte sosialarbeidere å regne.
Vi fikk vite at filmen befinner seg i en paradoksal situasjon i Iran. På den ene siden forsøkes filmen å kontrolleres og styres av regimet. På den andre siden lages sterke filmer som både av regimekritiske så vel som kunstneriske årsaker aldri skulle vært laget. En film som This is Not a Film (Jafar Panahi) ble eksempelvis smuglet ut i en kake, for så å senere vinne en pris i Cannes.
– I de senere årene har Iran blitt mer enn bare tepper og olje. Nå har vi også cinema. (Hamid Naficy om det blomstrende filmmiljøet i Iran)
Tre eksilregissører var tilstedet på symposiet. Æresgjest på Kosmorama og kjempen innen iransk film, Mohsen Makhmalbaf, snakket om hvilken rolle filmskaperen skal spille i samfunnet. Regissøren trakk særlig frem kunstnerens rolle som ambassadør, og hevdet at filmskaperen skal være et talerør for virkeligheten. Han snakket om “The role of the filmmaker as a role-model in society”, og blåste liv i ideer som en gang også fantes i et reaksjonært Europa. Filmskaperen, han eller hun, skal avdekke løgnene, gi de stemmeløse en stemme, og gi et bilde til dem uten ansikt. Makhmalbaf pratet ikke om film som underholdning. Han pratet om film som et synonym for noe annet, som et verktøy, som et øye som ser det styresmaktene i Iran ikke vil at man skal se.
I lokalene til Det Norske Oljeselskapet ble det bare varmere og varmere med tiden. Etter Makhmalbafs tale kunne svettedråper synes på de oppmøttes panner. Vi slo oss til ro med at mangelen på aircondition sikkert var et bevisst valg fra arrangørenes side: nå befant vi oss i Iran. Skuespiller og regissør Susan Tsalimi var heldigvis neste taler på stolen. Kvinnen som emigrerte fra Iran til Sverige i 1989 var et friskt pust i det ellers gloheite lokale.
– Du er en dronning her, sa en venninne, hvis du flytter til Sverige er du en “nobody”. Men jeg var en dronning uten en trone. (Susan Tsalimi om hennes skuespillerkarriere i Iran)
Taslimi pratet energisk, aggressivt og engasjerende om mennesket frigjort fra bestemte roller som drømmen. Hun pratet om falske rollemønstre i Iran, om hvordan kvinnen ses på som husmor og offer, mens mannen ses på som rasjonell og maskulin. Hun snakket om å rense språket for nedsettende ord og uttrykk – det var patos, teatralsk, og publikum var med på notene. Mye takket være konferansier Eirik Frisvold Hanssen, som oversatte fra svensk til engelsk med bravur. Jump Cut var fulle av begeistring over hvordan Hanssen taklet situasjonen. Den seriøse mannen oversatte med trygghet, et eksempel til etterfølgelse, Stian Hansen var “long gone”, og filmvitenskapstudenten så igjen en lysere framtid i møte.
Etter pausen snakket regissør Bahman Ghobahi om filmskaperens plikt til å bruke filmkameraet som et våpen mot diskriminering. Et land som Iran er satt sammen av mange forskjellige folkegrupper, og en stor utfordring ligger i å bygge bro mellom disse etniske gruppene. Filmer av Ghobadi, Makhmalbaf og andre iranske filmskapere har vist at medlemmer av grupper som før har blitt ensidig negativt representert, i virkeligheten er allsidige mennesker. På samme måte har filmene, ofte til regimets forargelse, vist den internasjonale verden at Iran er et allsidig land.
Til tross for varmen: Jump Cut var imponert over rekken av regissører som stilte opp i lokalene i Det Norske Oljeselskap. Bra jobba!
