På mandags formiddag fikk jeg vitne Charlotte Wells “Aftersun”. Jeg overlevde filmen godt, men idet jeg var på vei ut av kinosalen så slo det inn en intens følelse av tomhet og utmattelse. Etterfulgt av denne tomheten kom en orkan av emosjoner og mine følelse fløy vilt rundt i hodet mitt. Jeg droppet buss når jeg tok den lange gåturen hjem for å prøve å sette på plass mitt hodet etter å ha sett et verk som blåste opp til en storm som herjet med mitt hode. Jeg er nå emosjonelt “all over the place” og det skal dere få bli også når jeg introduserer Aftersun.
Aftersun er en historie om en far og hans datter på en ferietur i Tyrkia. Sophie (Frankie Corio) bor med sin mor og hun er derfor begeistret for å dra på ferie med sin far Calum (Paul Mescal) som hun ikke ser like ofte. Ferien startet fantastisk men følelsen av at noe er galt med hennes far kommer mer og mer frem. Nå i voksen alder prøver Sophie å sette sammen opptakene med hennes egne minner fra ferien i et håp om å forstå hennes far bedre.
Den vakre dramafilmen er skrevet og regissert av debutant Charlotte Wells som har tatt inspirasjon fra en ferietur hun selv hadde med sin far i ung alder. Filmens intime og autentiske følelse kommer trolig fra Charlottes personlige opplevelser. Det virker som om hun har åpnet sitt hodet og latt alle tankene, følelse og de reflekterte samt ureflekterte minnene flomme over papiret når hun noterte ned de ufattelig treffende dialogene og øyeblikkene i manuset. Filmen er skrevet med et barns nysgjerrighet for så å bli omskrevet av en gammel og reflektert sjel. Historien er kjærlig og morsom samtidig som den er skummel, og samtidig som den utfordrer de menneskelige følelsene til den som er villig til å virkelig se den.
Aftersuns store underliggende tema er mental helse. Sakte men sikkert gjennom filmen blir det mer og mer tydelig at Calum har pregene psykiske problemer som han prøver å skjule for sin datter. Det er hjerteskjærende å se en far stride mot sitt plagende indre når det eneste han vil er å skape kjære minner som hans datter kan ta med seg videre i livet. Sophie i voksen alder ser tilbake på denne ferien som noe kjært, men hun prøver også å forstå det hun ikke forstod om sin egen far som barn. Å se en voksen dame jobbe med å sette en forståelse til sin egen fars sykdom mange år etter denne ferien er noe av det mest emosjonelt vanskelige jeg har opplevd i en film og det er nokk derfor jeg sliter med å få den ut av hodet.
Pauls Mescals opptreden som Calum kan bare beskrives som fantastisk. Paul angriper denne rollen med en komplett forståelse av karakterens gode hjerte og slitne sinn. Å spille ut denne unge faren som prøver å skjule sine problemer for sin datter er utrolig krevende, men han gjør det med enorm forståelse og presisjon. Det er så enormt mye som han har skjult i detaljene til denne karakteren, og sammen med Charlottes fantastiske regi har de sammen skapt en sterk fremvisning av en psykisk plaget far. Frankie Corio må også få enorm skryt for hennes skuespill, for Sophie er ikke en enkel rolle å spille.
Det nå noen dager siden jeg så Aftersun. En utrolig vakker og følelsesladd historie om kjærlighet, mennesker og psykisk helse. Jeg kan bare bøye meg i støvet til alle som har stått bak dette verket, til dem vil jeg gi en stor takk. Jeg har enda ikke blitt meg selv igjen etter jeg så Aftersun, og jeg begynner å tvile på om jeg noen gang kommer til å bli den samme igjen.
Aftersun regissert av Charlotte Wells. Spilletid: 1 time og 42 minutter. Skuespillere: Paul Mescal, Frankie Corio. Aldersgrense: 12 år
