[usr 1]
Når demonolog Ed Warren og hans synske kone Lorraine tar med seg dukken Annabelle hjem, opplever de hva slags kraft den virkelig har. Den eneste løsningen er å låse dukken inn i hellig glass fra en gammel kirke, hvor ondskapen holdes tilbake. Når ekteparet reiser på en ferietur, etterlater de sin 10-år gamle datter Judy med barnevakten Mary-Ellen. Hverdagsidyllen brytes når Mary-Ellen sin venninne sniker seg inn i kjelleren, åpner glassburet til Annabelle, og ondskapens mange former begynner å strømme inn.
Annabelle: Creation fra 2017 greide det umulige, og var ikke bare bedre enn sin forfølger, men også en skikkelig solid skrekkfilm som kunne stå på egne bein. Skuespillet var bra, spesielt fra hovedrolleinnhaver Talitha Bateman, og filmen presenterte noen ordentlig skremmende og estetiske effekter. Filmen sto i lag med begge Conjuring-filmene, og gav håp for at Conjuring-universet kanskje suksessfullt kunne spre seg til flere ideer og konsepter, ”inspirert” av virkeligheten. Det håpet svinner hen med Annabelle Comes Home.
Patrick Wilson og Vera Farmiga returnerer som ekteparet Ed og Lorraine Warren, men bare i filmens introduksjon. Dette for å opprettholde skillet imellom de faktiske Conjuring-filmene og filmuniversets tertiære filmer. Skuespillet deres er formløst og forglemmelig, og etableringen av Annabelle sin tiltrekningskraft på onde ånder er klumsete håndtert. Filmen snubler så inn i et klisjefylt og tidvis ulidelig tenåringsdrama hvor dialogen er som tatt ut av en barnefilm. Madison Iseman, som spiller barnepiken Mary-Ellen, har essensielt den samme rolletolkningen her som det hun hadde i Gåsehud 2, og alle andre er enten totalt uinteressante eller overspiller hver eneste scene de er med i.
Det er lite, hvis noe, å berømme filmen for. Man kan merke et desperat forsøk på å imitere den flotte billedbruken til James Wan i Conjuring-filmene, noe man også fikk i Annabelle: Creation, men det forblir en billig imitasjon. Filmen hadde hatt en spilletid på 30 minutter om de langdryge oppbygningene til utallige skvette-scener hadde vært kuttet ned. Det mest frustrerende er at det går ingensteds, skrekkelementene har ingen andre formål enn å få publikum til å hoppe i kinosetet. I gode skrekkfilmer som Hereditary og It Follows integreres skrekkelementer enten inn i historiefortellingen eller særdeles karakterutviklingen. Fremfor billige triks og høye lyder, evner slike filmer å skape ordentlig stemning, og bruker få, hvis noen, jump-scares.
Siste akt av Annabelle Comes Home er, lik The Nun og mange lignende skrekkfilmer, ekstremt overdrevet og føles mer ut som en bråkete og slitsom actionfilm enn en skrekkfilm. Filmen prøver å balansere mange forskjellige skrekkelementer på en og samme gang, med Annabelle som et slags neksus for ondskapen. Ikke et eneste av dem er genuint skremmende, og det er øyeblikk som er så overdrevet at det nesten tipper over til ufrivillig komikk.
Med tåkemaskin og uinspirert skrekkmusikk på full guffe, leverer Annabelle Comes Home lite annet enn klisjeer og jump scares. Filmen tippet til tider over i selvparodi, og blander også inn en god dose med ulidelig tenåringsdrama. Sammen med The Nun og The Curse of Llorona, drar Annabelle Comes Home sitt kinematiske univers enda lenger ned i søla, og det er bare å håpe at det kan pustes nytt liv i det med The Conjuring 3 til neste år.
Annabelle Comes Home – regissert av Gary Dauberman; med Mckenna Grace, Madison Iseman, Katie Sarife, Patrick Wilson og Vera Farmiga. Spilletid: 1t 46m. Land: USA. Premiere: 26.06.19. Aldersgrense: 15 år.
