Bli medlem

Forfatter: Redaksjonen

Minimalen 2020 – INT 5 og INT 6

Når Jonas ble syk og endte Elias opp med å vandre rundt alene på festivalen for å få med seg de to siste bolkene i det internasjonale programmet.

Minimalen 2020 – NOR 3, NOR 4 og INT 2

Festivalen er på sin andre dag og det visar seg allereie vanskeleg å halde følgje med alt som skjer. Heldigvis går INT 1 i reprise seinare i veka. Vi har også uansett greidd å fått med oss tre heile konkurranseprogram i dag. For å forhindre uendelege tekstblokkar held vi oss frå no av berre til våre personlege favorittar. KORT OM KORT: Elias sine favorittar: Polyfonatura (NOR, Vatne), Community Gardens (LIT, Vytautas Katkus), You Are Overreacting (POL, Karina Paciorkowska) Jonas sine favorittar: Dovetail (ISL, Magnus Leifsson); Untitled (Burned Rubber on Asphalt) (FIN, Tinja Ruusuvuori ); Community Gardens (LIT, Vytautas Katkus); Past Perfect (POR, Jorge Jacome) Polyfonatura (NOR, Vatne) Om ein sunnmøring tar med seg ein bandopptakar ut i skogen, lagar han ein lyd? Det visar eg faktisk at svaret er: «Ein del.». Polyfonatura er ein veldig audiovisuell dokumentar som kombinerer finurlige lydopptak og ein artig karakter med fantastiske bilete. Who Talks (SVE, Elin Ôvergaard) ‘Good Time’, men svensk (samt utan vald og kriminalitet). Omhandlar eit lokalsamfunns suter om folkemigrasjonen etter borgarkrigen i Syria. Plastic Skin (NOR, Adam Kjær) Med ei god dose sjølvironi, og masser av inspirasjon frå Twin Peaks, kjem Adam Kjær med eit fargesprakande og supersært uttrykk. Eg vil gjerne sjå denne galskapen om igjen. Dovetail (ISL, Magnus Leifsson) The Wolf of Rekjavik. Gjer ein ekte oversikt over ein heil person med effektiv historieformidling og bra skodespel. Festivalens beste. The Manchador (NOR, Kaveh Tehrani) Satire på hijabtvang i Iran. Ein mann bestemm seg for å gå med sovemaske slik at han ikkje kan sjå at kvinner går utan hijab. Untitled (Burned Rubber on Asphalt) (FIN, Tinja Ruusuvuori) På Langøya i Troms driv ein ukjend bande på med å svi dekka på bilane deira. Er i grunn lite anna å finne på i nord tenkjer eg. I Väntan på döden (SVE, Lars Vega, Isabelle Björklund) Medan hans far er på dødsleie fortel han sonen ein djup hemmelegheit. Hysterisk morosam komedie. Community Gardens (LIT, Vytautas Katkus)  Nostalgisk tilbakeblikk på landsbygdlivet på tidleg 2000-talet. Ein husbrann er nok underhalding for ein månad. You Are Overreacting (POL, Karina Paciorkowska) Kritisk stykke sosialkommentarisme på det europeiske samfunnets kvinnehaldingar. Past Perfect (POR, Jorge Jacome) Å vere pretensiøs er ikkje alltid ein dårleg ting. Tidsrelevant refleksivt «filmdikt». Minimalen er godt i gang. For meg og Jonas sin del byr fredagen på endå fleire konkurranseprogram, før vi avsluttar kvelden med Ramaskriks utvalde. Om det ikkje er heilt din smak kan ein å få med seg sleppet av årets Short Film Studies Symposium og smakebitar frå Asterisks avant garde.

Topp 10 – Antihelter på skjermen

En antihelt er en viktig person i en handling, som mangler en eller flere av de egenskapene som en tradisjonell helt har. Antihelten bruker gjerne “uheroriske” metoder for å nå sine mål, men har gjerne likevel trekk som gjør at man heier på karakteren likevel.  I novembers topp 10 hyller redaksjonen alle de komplekse karakterene som ikke nødvendigvis kan karakteriseres som verken gode eller onde, nemlig de de aller beste antiheltene på skjermen. 10. Don Draper – Jon Hamm (Mad Men, 2007-2015) Don Draper er hovedkarakteren man ikke kan unngå å like. Han er velstelt, kjekk, kjapp i replikken og tilsynelatende en god fyr, ektemann og familiefar. På overflaten er Don Draper er på mange måter den perfekte mann, men han er selvfølgelig ikke den man først får inntrykk av.  I jobben som creative director i et reklamebyrå har han både tjent mye penger og fått høy status i Manhattans businessmiljø, men hele livet hans er basert på et falskt og umoralsk grunnlag. Han har klatret fra fattigdom og tragedie til rikdom og suksess ved å forlate alt og alle fra fortiden, ved å forlate en lillebror i nød og ved å stjele en annens identitet og historie. Og det er ikke bare Drapers fortid som er grumsete. Han fortsetter livet som en slu mann.  I det ene øyeblikk utfordrer han datidens kvinnesyn ved å ansette den første kvinnelige skribenten i reklamebyrået siden andre verdenskrig, og i det andre øyeblikket møter han prostituerte på grisete hoteller, istedenfor å dra hjem til kone og barn. Til tross for hans løse moralske kode, så liker man Draper og grunnen er enkel – når han først er god, så er han absolutt best. Ylva Jonsdatter Haagensen-Løkke 9. Michael Scott – Steve Carell (The Office, 2005-2013) Om du er kjent med amerikanske The Office er det tydelig fra første stund hvorfor Michael Scott (Steve Carell) kan kategoriseres som en typisk antihelt. Mockumentary-serien baserer seg på et åpent kontorlandskap i selskapet Dunder Mifflin Paper Company hvor Michael Scott er regionsjef for avdelingen i Scranton. Til tross for at Michael lever livet i beste velmenende karakter, så ender han opp med å fremstå som en klassisk narsissist.  Scott er en original karakter som kan bringe frem både latter og frustrasjon i de fleste tilskuere, både slik han fremstilles i serien, men også bak skjermen.  Til tross for at Michael Scott er en egosentrisk og oppmerksomhetssyk type som gjør oss oppgitt og irritert av sine handlinger, er det også en karakter som er svært lett å bli glad i. Han er en ekte antihelt med både avvikende innstilling og verdier, men det er jo også en stor del av det som gjør han så utrolig underholdende, og det er nettopp dette som gjør at han ender opp på lista vår. Kristin Rydland 8. Walter White – Bryan Cranston (Breaking Bad, 2008-2013) Få karakterer har like mye utvikling i løpet av en serie som Walter White i Breaking Bad. I begynnelsen ser vi en mislykket 50 år gammel pushover med fullstendig mangel på ryggrad og evne til å stå opp for seg selv. I løpet av 62 spennende episoder med dopkoking og vold derimot blir Walter en hardbarka kriminell du ikke bør utfordre. Etter han får en kreftdiagnose på 50-årsdagen sin blir Walter White villig til å gjøre hva som helst for å forsørge familien sin etter han dør, og jeg mener virkelig hva som helst. Om det er snakk om drap, terrorisme eller psykologisk manipulering av partneren sin Jesse Pinkman (Aaron Paul),  har Walter i løpet av seriens finale gjort alt av ond faenskap man kan tenke seg. Uansett hvor forferdelige handlingene til Walter blir er han konsekvent bestemt om at alt vil være for familiens beste. Dette er det som gjør han så fascinerende å se på tv-skjermen. Man vet aldri helt hva det neste han vil finne på å gjøre er før han plutselig har myrdet en hel drøss av folk. Karakteren Walter White er fullstendig forskjellig fra Heisenberg som vi ser mot slutten av Breaking Bad, men en ting har de til felles, de elsker familiene sine. Peder Erdal 7. Driver – Ryan Gosling (Drive, 2011) Allerede fra starten av filmen jobber vår protagonist, Sjåføren i Drive på feil side av loven. Han er get-away sjåfør til leie for nattens kriminelle. Fra begynnelsen av er han også følelsesløs og begrenser all kontakt han har med omverden til det absolutt minimum. Han er kald, hard og drevet av rutine, men det er tydelig at han lengter etter en mindre darwinistisk livsstil og et sted å høre hjemme.  Når Sjåføren forelsker seg i Irene og sønnen hennes, plantes det et håp om et normalt liv, men når omstendighetene etterhvert driver Irene og sønnen vekk, innser han at han ikke kan unnslippe sin ekstremt mørke natur. Når han først er i gang er det ingen som klarer å unnslippe hans voldelige metoder. Sjåføren mangler helt klart ikke følelser, da der er klart at han bryr seg om Irene og sønnen.  Det som gjør Goslings karakter til en antihelt er de brutalt blodige lengdene han går til for å beskytte de. Likevel holder publikum med han gjennom hele filmens spilletid. De voldelige og mørke scenene i filmen gjør for en nyansert karakter som sjokkerer publikum i sine blodige metoder. Ryan Gosling’s Sjåfør er dermed så absolutt fortjent til en plass på vår liste over skjermens beste antihelter. Ingrid Karoline Karlsen 6. Travis Bickle – Robert DeNiro (Taxi Driver, 1976) 70-tallet er for mange antiheltens storhetstid, men svært få roller er så ikonisk som Robert De Niros «Travis Bickle» i Martin Scorseses film Taxi Driver. Travis har en avsky som opptar tankene. Han ser ikke verden som alle andre, men i svart-hvitt, en verden der det onde må bort slik at det gode kan leve. Men en verden som er langt mer nyansert enn som så, lar seg ikke på enkelt vis transformere til en utopi. Han ensomhet og monotone hverdag blir hatets grobunn før et møte med

Topp 10 – Monstre på skjermen

Det nærmer seg årets skumleste dag, halloween, og vi har i den anledning samlet vårt utvalg av skjermens mest fryktinngytende monstre.