“Bob Marley: One Love” er en musikalsk biografisk film om den store reggae legenden, selveste Robert Nesta Marley. Filmen tar for seg Bob Marley, med bandet The Wailers, sin reise til internasjonal stjernestatus fra midten av 70-tallet, Bobs privatliv samt de ulike kampene som herjet i Jamaica på den tiden. Det er de britisk-karibiske skuespillerne Kingsley Ben-Adir og Lashana Lynch som har fått i oppgave å portrettere Bob og hans kone Rita på det store lerretet.
Det er vel ingen overraskelse at en som den store musikalske legenden Bob Marley blir offer for en moderne Hollywood-biopic. Denne går inn i en rekke med andre nyere filmer eksempelvis Bohemian Rhapsody, Elvis og Maestro som har fått både ris og ros for deres portrettering av ulike ikoner. Bob Marley var godt kjent for sin den gang radikale tro, Rastafari, som hadde dyp innflytelse på både musikken og hans private samt offentlige liv. Selv om han selv mente at han ikke var noen politiker, hadde han mange meninger om både kolonialismen og kapitalismens preg på Jamaica, samt andre afrikanske diasporaer, og generelt var imot en materialistisk livstil. Da er det litt rart at en film om nettopp hans liv og innflytelse virker å være både overfladisk og overflødig.
Det er King Richard regissøren, Reinaldo Marcus Green, sammen med blant annet produsenter og barn av Bob, Ziggy og Cedella Marley, som står bak filmen. Filmen er hovedsakelig satt i både Trenchtown i Jamaica og London, både før og etter Bobs stjernestatus. Vi får se Bobs møte med kona Rita og oppstart i musikkbransjen som ungdom, noe som desidert er en av filmens sterkere punkter. Det er disse varme scenene mellom venner og familie i Jamaica som menneskeliggjør en slik legende. Jeg syns absolutt at unge Bob, Quan-Dajai Henriques, og Rita, Nia Ashi, gjorde en sjarmerende jobb. Det skal også nevnes at både Kingsley Ben-Adir og Lashana Lynch gjorde det beste ut av et ikke så sterkt utgangspunkt. Med storspillere som dem, blir mange av de mer såpete scenene mer realistiske og troverdige. Det er absolutt manus og klipping som stiller verst her, noe som delvis blir reddet av bra skuespill selv med noen ganger litt halvveis jamaicansk dialekt. Det er vanskelig å klage på Kingsley Ben-Adir som Bob Marley når du ser at han virkelig prøver, men det er ikke alltid like lett å fokusere på skuespill om kostymene blir for glossy og teatralske. Jeg satt pris på de protetiske tennene til Ben-Adir, men noen av parykkene ødela litt for illusjonen dessverre.
Alt i alt, så er Bob Marley: One Love en film som ikke skiller seg særlig ut fra andre filmer om slike ikoner den siste dekaden. Filmen lener seg godt tilbake på den gode musikken til Bob Marley and The Wailers, noe som absolutt løfter filmen da det virker som et lite avbrekk for publikum. Men det er ingen bragd for regissør Reinaldo Marcus Green, da det ikke er han sitt verk som ender opp med å bli filmens bankende hjerte. Det er vanskelig å skulle anbefale filmen til enten fans eller de som er ukjente med Bob Marley, da filmen hverken sier noe nytt for den ivrige fansen eller noe gripende nok til å lokke inn potensielt nye fans av enten Marley eller Green. Om du virkelig ønsker å kjenne mer til historien til Bob Marley, hadde jeg heller investert tiden min i den litt lange Kevin Macdonalds dokumentaren, Marley, fra 2012. Hvis du likevel føler deg innkalt, så går Bob Marley: One Love nå på norske kinoer.
«Bob Marley: One Love» regissert av Reinaldo Marcus Green. Med: Kingsley Ben-Adir, Lashana Lynch, James Norton, Anthony Welsh og Michael Gandolfini. Spilletid: 104 min. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. På kino 14. Februar.
