Brave Men’s Blood (Borgríki 2) – Regi: Olaf de Fleur Johannesson – Island – 1 t. 36 min.
Vi er i den islandske hovedstaden Reykjavik hvor vi følger den ambisiøse politimannen Hannes, som for alvor prøver å avsløre sin korrupte sjef, Margeir, som kontroller et stort narkoimperium i Reykjavik, sammen med den serbiske mafiaen. Dette viser seg å være en alvorlig sak som kan få fatale følger for Hannes og hans nærmeste.
Jeg har riktignok ikke sett mange islandske filmer, men jeg må si det rett ut at Brave Men’s Blood ikke svarte til forventningene overhodet. For all del ikke forvent en minimalistisk kunstfilm, fordi dette er det totalt motsatte. Dette er en politithriller som inneholder alt for mange av de samme klisjeene som er sterkt knyttet til sjangeren, og da spesielt musikken, som alltid føles overdreven og påtvungen.
Brave Men’s Blood sin originale tittel er Borgríki 2 (islandsk for bystat), dette er en løs oppfølger til filmen City State (Borgríki). Mon tro om Islenderne har fulgt den samme trenden som danskene og svenske med henholdsvis Pusher– og Snabba Cash-trilogien, ved at den tar for seg et kriminalmiljø hvor serbere er sentrale aktører innen for narkotikahandelen? En av nedturene ved akkurat denne filmen er at den langt ifra fremstiller dem i et sympatisk lys.
Men det er langt ifra dens største synd, som i dette tilfellet er at den ikke har noe islandsk preg over seg. Den er identitetsløs ved at dette kunne ha foregått i hvilket som helst land. Pusher var typisk dansk ved at den skildret hvordan barneoppdragelse spiller en avgjørende rolle, og viste i tillegg danskenes typiske grovkjefthet. Snabba Cash viste det store klasseskillet som finnes mellom de forskjellige folkegrupper, samt svenskene selv. Brave Men’s Blood prøver å imitere svensker og dansker, men byr ikke på seg selv.
Men så er jo spørsmålet: hva er typisk islandsk? Man kunne jo ha spilt på at Island er et spredt befolket land, at det muligens ikke er mye å finne på der oppe, at slike alvorlige saker som et narkonettverk ikke er noe man møter på der og at det kan komme som en overraskelse på politiet, som ikke er trent til å håndtere slike saker. Det er ikke det at jeg benekter at kriminalitet foregår til og med på Island, men man bør heller ikke late som om det islandske politiets væremåte er nøyaktig den samme som USAs, slik denne filmen gjør, hvor vi til og med har den samme kjedelige kjernefamilien.
Filmen er i tillegg rotete. Enkelte ganger har den noen interessante storylines, som er veldig korte. Problemet er at disse ikke blir fulgt opp, og i tillegg leder de ingen steder. Det eneste jeg kan si er positivt med Brave Men’s Blood er at den i hvert fall er godt nok klippet og filmet til at den blir spennende nok. Men skadene er dessverre skjedd, fordi den ikke er islandsk nok.
