Lite kan måles med sjokket i salen når kino operatørene bestemte seg for å vise EO (Jerzy Skolimowski – Deep End, Shout), en høyt ettertraktet film med internasjonal appell, med franske(!) undertekster. Av den grunn var jeg veldig bestemt på å forlate kinosalen innen de første sekundene. Men overraskende nok var filmen kjempebra til tross for språkbarrieren. Spesielt på grunn av det prisverdige skuespillet til hovedkarakteren.
EO følger EO (Et Esel – førstegangs skuespiller) som betrakter menneskeheten i forskjellige deler av øst europa. På veien møter han mennesker fra alle kulturer, og ser på deres brutalitet. Likevel mister aldri EO uskylden sin, mens han prøver å finne veien tilbake til familien sin.
Som sagt er skuespillet til eselen verdig av Prix d’interprétation masculine. Resten av skuespillet derimot er helt umulig å vurdere. Franskmennene i salen syntes ihvertfall at skuespillet var interessant, ettersom at flere linjer ble møtt av applaus i salen. Lyssettingen er også ekstremt imponerende. Vi ser ofte verden gjennom EO sine melankolske øyne. Disse sekvensene signaliserer ofte at noe grusomt kommer til å skje, og salen var på enden av sete sitt, ventende på det brutale, ufiltrerte, umenneskelige som kommer til å skje.
EO er en bra film, som er helt grei å se uten å forstå språket. Den viser nydelig landskap, og beveger seg i et tempo som er konstant spennende. Beroligende, reflekterende, nervepirrende, EO tar full kontroll av tilskuerens følelsesliv fra start til slutt. Om bare jeg forstod hva som skjedde med menneskekarakterene
EO. 2022. Regissert av Jerzy Skolimowski. Med: Et Esel, Isabelle Huppert, Jacek Muraski Spilletid: 1 time og 26 minutter.
