[usr 2]
Denne anmeldelsen av Game of Thrones kan inneholde spoilers.
Jeg hadde nok tatt av en halv stjerne på forrige episode, The Long Night, om jeg skrev anmeldelsen igjen i dag, og kan si meg enig i mange av kritikkene som har kommet. Hvorfor red The Dothraki rett inn i døden uten mål og mening? Hvordan overlevde så mange karakterer når de var alene og omringet av zombier? Hvorfor var episoden så monokrom, og skulle ikke HBO vist at det ville føre til vanskeligheter med tanke på komprimering under streaming? Jeg kritiserte overbruken av shaky cam, men er også enig at episoden kanskje var litt vel mørk. Samtidig står jeg bak at episoden var både underholdende og overraskende, og at Arya sitt store øyeblikk var pur TV-gull.
Det store spørsmålet etter forrige episode var hvordan serien går videre. Det er passende nok ikke særlig mye konflikt igjen i Ringenes Herre etter ringen smelter og Barad-Dur faller, fordi den apokalyptiske krisen er forbi. Man kan gjerne påpeke at Game of Thrones aldri har fulgt et tradisjonelt fantasy-narrativ, men mer svart-hvitt ondt mot godt enn The Night King skal man lete lenge etter. Til og med Sauron hadde mer dybde og karakterutvikling. Svaret til hvor serien går etter sin antiklimaktiske håndtering av å ha bokstaveligtalt reddet verden virker til å være… ingensteds. Tilbake til det samme gamle spillet, som nå er strippet for all sin magi.
The Last of the Starks åpner med hedringen og brenningen av de falne fra forrige episodes slag, og dette var også det beste episoden hadde å by på. Det er vondt å se House Mormont fordunstet, og Jon sin store tale var solid. Det er også virkelig imponerende å se hvor gode de er på å få skuespillerne til å se døde ut. Hva som følger bisettelsen er en klein fest-middag hvor alle interpersonale øyeblikk føles ut som de er skrevet av en tenåring, og etter det returnerer fokuset til de mange påtvungne og ufortjente antagonismene som gjenværer. Det er sjokkerende lite fokus på hva forrige episode faktisk betydde – ingen virker traumatiserte, lykkelige eller særlig takknemlige for resultatet.
En av de største problemene med forrige sesong var hvordan reising og tid mistet all sin betydning. Særs ille var episode 6, Beyond the Wall, som inkluderte en kombinasjon av supersoniske ravner og Gendry som en hemmelig Sonic the Hedgehog for at Daenerys skulle komme og redde dagen. Siden fokuset til sesong 8 hittil har vært såpass snevert så har ikke det vært et problem – før nå. På tross av å nærme seg halvannen time så tar ikke episoden seg tid til viktige og interessante hendelser, ei heller et par reaksjoner som gjerne kunne fått tid til å synke inn foran kamera. Ja, George R.R. Martin skal ha en del, hvis ikke mesteparten, av skylda for hvor forhastet serien er blitt. Men det hadde også vært fint å se serieskaperne Benioff og Weiss vise litt mer respekt for kildemateriale som har bygget opp karrieren deres, istedenfor å løpe serien i mål så fort som mulig så de kan begynne på Star Wars filmene sine.
Episodens store overraskende øyeblikk er genuint sjokkerende og vondt, men ikke på en tilfredsstillende måte. Scorpion-våpenet som Qyburn utviklet i forrige sesong var en interessant og passende utfordring for Daenerys, og dens bruk fungerte glimrende i The Battle of the Gold Road (S07E04). Delvis fordi serien ikke bryr seg om realisme lenger, og delvis fordi tid har ingen betydning, så er det nå plutselig hundrevis av disse våpnene, og ikke nok med det, de er mer treffsikre og kjappere å lade enn moderne maskingevær. Det må også understrekes hvor ulidelig Euron Greyjoy fortsatt er, både som karakter og som spilt av Pilou Asbæk. Han er, som i forrige sesong, også latterlig overmektig, med en magisk flåte som evner å dukke opp hvor som helst og når som helst.
The Last of the Starks vekker til liv igjen den gryende misnøyen med serien som episode 2 og 3 klarte å tone ned. Det er lett å la seg fyre opp, men i retrospekt kan man nok lettere tilgi de dårlige episodene om helheten og klimakset er tilfredsstillende. Problemet nå er at det er nesten umulig å se for seg en tilfredsstillende slutt. Serien har misbrukt og vridd på så mange karakterer, som nå er fysisk og emosjonelt malt inn i et hjørne. Dette er ord jeg gjerne biter i meg hvis de ikke stemmer, men de to gjenværende episode av Game of Thrones kan fort ende opp som de mest påkostede skuffelsene i TV-historien.
Game of Thrones – skapt av David Benioff and D. B. Weiss. Med Kit Harington, Emilia Clarke, Sophie Turner, Peter Dinklage og Lena Headey. Land: USA. Spilletid: 1t 18m. Aldersgrense: 15 år.
