Etter seks uhyggelige kvelder er den siste delen av denne episke trilogien klar. Hver av filmene i Ramaskrik-programmet har bydd på en helt egen opplevelse og hvert mer en bare skumle spøkelseshistorier. De siste to filmene jeg fikk med meg var ikke noe unntak.
“Jeg vet hvem du er” – Bø!
I Kosmoramafilmen Sommerbarn blir det islandske landskapet portrettert som et vakkert bakteppe til en koselig oppveksthistorie. I Jeg vet hvem du er blir det fremstilt som alt annet. Fjell og fjorder blir gigantiske kolosser som holder stakkarslige menneskeskjebner fanget i deres hule hånd. Når en rekke mystiske drap kan kobles opp mot en gutt som forsvant for flere tiår tilbake i tid, er scenen satt forlitt klassisk nordisk skrekkfilm. Dessverre faller historien kort når den i stor grad finner seg nødt til å bygge på jump-scares og en rekke idiotiske karakterer. “Oj, jeg hører rare lyder på loftet, hunden står og gjør opp trappa og en mystisk demonskapning ble nettopp observert. Hei, la meg bare ta en titt alene, no worries”. Vi er litt der. Men dette er ikke en komplett neddømming av filmen. Denne er den første av Ramaskrik-filmene som faktisk greide å skremme meg. Visuelt er filmen upåklagelig og visse av krim-aspektene kan være snedige. Både i innhold og intensjon minner denne filmen veldig om Fritt Villt. Den er intet mesterverk, heller ikke nødvendigvis god, men den er både urovekkende og skremmende. Hva mer kan man vell ønske seg?
“The Ravenous” – Zombiefilmen du aldri har sett før
En annen film som benytter seg av de samme jump-scare taktikkene er zombiefilmen The Ravenous. Historien om en bande overlevende i et apokalyptisk scenario er sikkert lett å kjenne igjen for de fleste. Men selv om premisset kanskje er på kanten til cliché er måten det blir utført på noe helt nytt innen denne sjangeren. Istedenfor å dekke verdens undergang fra begynnelsen av, blir denne delen av historien kun hintet til. I stedet blir dette en historie om mystiske hendelser som tar sted når apokalypsen allerede har fått pågå ganske lenge. Filmen er også unik i at den nesten aldri viser dårlig belyste scener. Der andre filmer i sjangeren konstant fyller skjermen med mørke områder der skumle skapninger kan skjule seg lar The Ravenous lyset falle flatt over hele bildet og finner istedet kreative måter å skjule monstrene på. Både i og utenfor hva kameraet ser. Jeg la merke til at jeg brukte større deler av filmen på å prøve å forutse hvor zombiene gjemte seg, uten mye hell. Bruken av totale bilder framfor uoversiktlige nærbilder gjør også at filmen har måtte være mer kreativ med sine scares. Filmen er uansett ikke uten en god dose clichéer, men når de først blir brukt er det tydelig at filmskaperne er veldig klar over dem. Og de clichéene som blir brukt er for det meste utført veldig godt. Stilen er til tider på grensen til pretensiøs, men som en merkelig blanding av zombiehorror og sær indiefilm er The Ravenous noe helt for seg selv.
