Høytiden for trønderske filmnerder og kinomennesker faller på ny over vårt kjære Trondheim. For skribentene våre bød dettepå en fire timer lang 70-tallsfilm, en mørk og god dramakomedie og et meget sterkt drama om journalister i IS-fangenskap.
The Traveling Players – regi av Theodoros Angelopoulos
Jeg valgte altså å starte Kosmorama med en 3 timer og 50 minutter lang film fra 1975, jeg ville kanskje ikke anbefalt dette. The Travelling Players handler om en gruppe skuespillere som reiser rundt i Hellas på utkikk etter et publikum både under og etter andre verdenskrig. På veien opplever de både glede og sorg, og vi får se den turbulente tilstanden Hellas var i.
Enkelte deler av filmen som kinematografien er gjennomført på mesterlig vis. Filmen bruker ekstremt lange tagninger, som både er nydelige og forferdelige å se på. Mengden øvelser og gjennomganger de må ha gjort for å få til enkelte scener er helt utenkelig, og det var mange slående bilder filmen hadde å vise. Likevel var The Travelling Players en veldig kjedelig kinoopplevelse. Med en spilletid på 3 timer og 50 minutter er det nok vanskelig å være underholdende hele veien, men dette var virkelig en kjedelig film. Det var enkelte scener som kanskje løftet litt på munnviken, men alt i alt ville jeg nok ikke anbefalt The Traveling Players.
– Peder
Alice – regi av Josephine Mackerras
Alice handler om Alice (Emilie Piponnier) og hvordan det tilsynelatende perfekte livet hennes plutselig blir snudd fullstendig på hodet etter hun finner ut at mannen hennes har brukt alle pengene de eier på å ligge med prostituerte. Økonomien går så dårlig at Alice tyr selv til prostitusjon for å kunne forsørge barnet hennes.
Til tross for det forholdsvis dystre premisset er filmen kjempemorsom og underholdende. Det var opptil flere ganger at hele salen brast ut i latter, for eksempel når vi ser Alices første forsøk som prostituert. Dette betyr derimot ikke at filmen ikke er dyster til tider. Alice glir ganske ofte fram og tilbake mellom å være et drama eller en komedie, noe som fungerte veldig godt, og føltes aldri tvunget. Emilie Piponnier gir en meget god og følelsesrik opptreden, og hun bærer den til tider klisje handlingen på skuldrene med strak rygg. Det er tydelig at regissøren Josephine egentlig har mye hun vil si om temaet hun tar opp, men hun lander dessverre aldri på noe konkret som treffer ordentlig. Likevel var Alice absolutt en gøy kinoopplevelse, og den er definitivt noe jeg vil anbefale hvis man har tid.
– Peder
13 Måneder eller Ser du månen, Daniel – regi av Niels Arden Oplev
Fanga i eit IS-krypinn i Syria vart den nybyrjande krigsfotografen Daniel Rye torturert, truga på livet, og svelta av heilage krigarar som freista å opprette det nye islamske kalifatet. Familien hans i Danmark arbeid på spreng for å samle pengar nok til lauslatingssummen på vel 4 millionar danske kroner. Saman med etteretingsagenten Arthur må dei forhandle med livet til Daniel på spel. Den sanne historia følg realiteten som treff fotografar, journalistar og andre aktørar i krigssoner. Filmen følg også den avdøde krigskorrespondenten James Foley i sine siste dagar. Sterk som Cayenne, til tross for den lange speletida (138 minutt) er sjeldan eit augeblikk sløst vekk, og vekslinga mellom familien og Daniel er nervepirrande igjennom. Absolutt verd å sjå om ein finn tida i løpet av Kosmorama, men frykt ikkje, filmen har også norsk kinopremiere den 27 mars.
– Jonas
